Sjokkerende avsporing

Jeg har tenkt å lage en dokumentarfilm om skiidretten. En rystende avsløring av vintersportens redsler.

Vi skal få se hvordan utøvere utnyttes, mishandles og fornedres av en spekulativ Underholdningsindustri uten respekt for menneskeverd. Tittelen blir trolig «Inferno i hvitt», «Mareritt i løypa» eller «Satan kjører slalåm».

JEG SITTER PÅ ET MATERIALE som vil sette støkk i seerne. Jeg har bilder av nådeløse sekundanter som pisker løpere videre selv om de er tydelig slitne og sikkert kunne tenke seg en pust i bakken. Jeg har bilder som avslører hvordan skiskyttere avstraffes fysisk med ydmykende ekstrarunder hvis de bommer på blinken. Jeg har timevis av opptak med Bjørn Dæhlie idet han Kollapser over målstreken og blir liggende og hikste etter luft, halvveis kvalt i sitt eget slim. Denne kavalkaden over menneskelig nedverdigelse skulle jeg ønske å vise til tonene av Stravinskijs «Vårofferet», slik at alvoret går opp for folk: Slike scener ruller hver eneste vinter over norske skjermer som ettermiddagsunderholdning ... Dette er hva ungene våre ser før barne-TV!

IKKE NOK MED DET. Jeg har opptak der Bjørn Dæhlie reiser seg igjen, smiler til kameraet med et grimet ansikt, tilgriset av snørr og sikkel, og sier: «Det var deilig å kjenne at kroppen fungerte i dag.» Denne replikken vil jeg avspille i sakte hastighet, med masse skummel romklang: Slik snakker Den Lykkelige Langrennsløper - så nedkjørt og fremmedgjort at han har lært å nyte sin egen smerte ...

Hva mer? Skrekkslagne skiflygere flaksende over kulen med bein og armer i alle retninger, før de lander i ... rullestolen. Utforkjørere som kastes som viljeløse dukker nedover fjellsiden, og blir liggende livløse med lemmene i totalt umulige vinkler. Nærbilder av gråtkvalte foreldre: Det begynte da han fikk jetski til jul ... Klipp til sleske idrettspamper, kyniske utstyrsfabrikanter og griske sponsorer som klapper og jubler på VIP-tribunen. Mens utøverne går til grunne, tjener bakmennene store penger. Ellers: Leger som blander dopingmidler i frokosten til gullkandidater, trenere som pusher slankemidler på skranglete tenåringspiker, foreldre som banner over småungens sølvmedalje i kretsmesterskapet, eldre verdensmestrer som hinker rundt på krykker etter overtreningen i ungdommen. En gang en folkehelt, nå et menneskelig vrak ...

DOKUMENTAREN ENDER med et portrettintervju med Lasse Kjus, der jeg drikker ham til mot og får ham til å stå fram: «Jeg er Ski-Norges Linda Lovelace.» Intervjuet avbrytes av et dramatisert opptrinn: Fire menn med masker utformet etter ansiktstrekkene til ledende tillitsvalgte i Skiforbundet, braser inn av døra, bakbinder alpinofferet og stapper landslagsdrakta brutalt inn i munnen på ham. Slik bringes vitnene fra vinteridrettshelvetet til taushet ...

Jeg tror filmen kan gjøre det bra i utlandet. Særlig i Syden. Den vil garantert vekke bestyrtelse i Afrika, når utdrag blir vist på alle større nyhetssendinger og politikere stilles til ansvar. Nelson Mandela kommer til å bryte alle diplomatiske forbindelser med fredslandet Norge. Kenya vil nekte å motta U-hjelpen vår. Fortvilte foreldre sør for ekvator vil miste nattesøvnen med tanke på at de søte små negerbarna blir utsatt for Bjørn Dæhlies groteske kollapser via parabol. Den sjokkerende sannhet står endelig klart for alle: Skisportens vogge er en stinkende ormegrop. Verden vil vende Norge ryggen i berettiget avsky.

Jeg kunne selvsagt også ha vist filmen til norske stortingsrepresentanter, for å få dem til å skjønne at Oddvar Brås stavbrekk ikke på noen måte er representativ for skiløpernes mareritt. Problemet er bare at politikere vet litt om skisport. De liker skisport. De kjenner betenkelige sider ved både barne- og toppidrett, men synes ikke det krever forbud mot skiløp eller sensur av sportssendinger. De ville anklage filmen min for å være usaklig, ensidig og hysterisk. Da er det greiere med pornografi. Pornografi er ikke nasjonalsport i Norge, men et erklært samfunnsonde. Nordmenn begår stadig vekk seksuelle handlinger av forskjellig slag, både i praksis og i fantasien, men de samme handlingene på film anses offisielt som rene ugjerninger, i alle fall hvis de viser annet en myke gledesstunder mellom én mann og én kvinne (dette kaller de folkevalgte for «normal» eller «naturlig» sex).

KLIPPENE FRA DEN SVENSKE dokumentaren «Shocking Truth», som Redaksjon 21 slapp løs på folket i forrige uke, viste et brutalt samleie mellom fire menn og en kvinne som virket temmelig utkjørt. Folk flest er ikke vant til å se slike filmscener. De reagerer med sjokk, ubehag og vantro. Det er verken vanskelig å forstå eller å respektere. Vi snakker om hardporno av groveste kaliber: særdeles uegnet for barn, og dermed også for visning på kabel-TV. I likhet med grove skrekkfilmer. Men her er en underlig forskjell: Mens ingen tror skuespillere i en skrekkfilm blir lemlestet under innspillingen, tror man det alle verste når filmen dreier seg om sex: Kvinnen ble voldtatt. Kvinnen var neddopet. Slik går det for seg i pornobransjen. Dermed har «sjokket» blitt til opphøyd til «sannhet»: Porno = seksualisert vold.

Gunnel Arrback, sjefen i det svenske filmtilsynet, har holdt hodet kaldt i pornokampens nye hete. Hun forvalter en lov som forbyr seksualisert vold på film. Tilsynet fant ingen tegn på tvang engang i filmens fiksjon: «Lovens kriterium er hvorvidt personen i pornofilmen gjør dette frivillig eller ikke, og i den aktuelle filmen var det frivillighet. At kvinnen har samleie med flere, er ikke vold eller tvang.» Norske øvrighetspersoner som ellers stiller strenge krav til bevisførsel, vet imidlertid bedre: «Filmen fremstilte direkte straffbare handlinger,» sier statssekretær i Justisdepartementet, Bjørn Solbakken. «Det er slik denne industrien utvikler seg. Den fremmer et [nedverdigende]menneskesyn, og skaper antakelig ofre.»

HER HAR VI EN SALIG blanding av påstander om innspillingsforhold, sjangerutvikling,mediebudskap og -effekter, som ikke engang hver for seg er dokumentert. Men både KrF-politikere og kvinnegruppa Ottar må se seg slått på hjemmebane av advokat Mona Høiness, som høylytt nekter å trekke noen grenser mellom kabelporno, massevoldtekt, pedofili, dyremishandling og ... kannibalisme: «En av de første pornofilmene jeg så, handlet om en gutt på åtte som ble voldtatt av ti mann, deretter kvalt og spist.» Gudene vet hvordan Høiness kommer borti filmer som ikke engang FBI eller CIA har greid å oppspore, men vi antar hun vil ta med både denne og andre godbiter, når hun seinere i vår kommer til Stortinget for å skremme representantene fra å liberalisere norsk pornolov.

Det er bare å gratulere den svenske filmskaperen Alexa Wolf, som med god mediehjelp har greid å skape moralsk panikk av beste merke, basert på klassisk oppskrift: Plukk ut ekstreme og urepresentative tilfeller av et allerede stigmatisert fenomen, 2) gi dem en tendensiøs tolkning uten dekning i faktiske forhold, 3) framstill saken som en akutt samfunnstrussel, og 4) dytt uhyret i ansiktet på en sakesløs opinion. Det sjokkskadde publikum krever umiddelbare tiltak, og politikere - som ellers lar alvorlige samfunnsproblemer skure i årevis - viser plutselig en forbausende reaksjonsevne. Den svenske kulturministeren bestemte seg på stedet for å skjerpe pornoloven. Arbeiderpartiets kvinnebevegelse fikk det travelt med dysse ned sitt vedtak om å fjerne pornosladden. Karita Bekkemellom Orheim har nå flere ganger understreket at vedtaket ble gjort før hun ble formann, at dette «ikke er en kampsak», at hun ikke er noen «ekspert» på hva som skjuler seg bak sladden, og ikke har noe «akutt behov» personlig for å få se hva det er. Det er, som vi skjønner, ikke akkurat noe gasskraft bak partiets krav om å se «mjuk erotikk» og «mannlig nakenhet» (sic) på TV.

PÅ ÉN MÅTE HAR Ap-kvinnene rett: Pornosladden er en fillesak. Verre er det at presumptivt fornuftige og frilynte politikere legger seg flate for akutte stemningsbølger, og ikke greier eller tør å imøtegå fordummende og ansvarsløse påstander fra rasende kjendiser og marginale pressgrupper.