Anmeldelse: Max Manus, Rottejegeren

Sjokkerende manus fra Manus

Max Manus' roman, som først nå publiseres, er en oppsiktsvekkende ærlig og sjokkerende åpen etterkrigsskildring fra en desillusjonert krigshelt.

MAX MANUS: Det kanskje mest kjente bildet av krigshelten Max Manus, sittende som bevæpnet livvakt sammen med kronprins Olav da sistnevnte kom tilbake til Norge og Oslo i 1945. Tre år senere skrev Manus en roman som først nå er publisert. Foto: NTB
MAX MANUS: Det kanskje mest kjente bildet av krigshelten Max Manus, sittende som bevæpnet livvakt sammen med kronprins Olav da sistnevnte kom tilbake til Norge og Oslo i 1945. Tre år senere skrev Manus en roman som først nå er publisert. Foto: NTB Vis mer
Publisert

En gjeng unge menn lokker en kvinne inn i en bil. Hun tror hun skal fraktes til Sverige, men blir kjørt til et øde sted. En av guttene begynner å slå henne hemningsløs. Kvinnen skriker etter hjelp, og en annen av dem setter pistolen mot tinningen hennes og trekker av. De knytter liket til en diger stein, og kaster henne utfor en bro.

De unge mennene er «rottejegere». Det er betegnelsen på de nordmennene i motstandsbevegelsen som utførte de aller skitneste jobbene under okkupasjonen. Kvinnen var angiver, og mennene drepte henne etter ordre fra «de høye herrer i London» som «lot våre kjekke gutter bli leiemordere».

Tre år etter krigen hjemsøkes drapsmannen Knut av så sterke mareritt at han i forvillelse prøver å drepe sin kjæreste.

Scenen er hentet fra Max Manus' roman «Rottejegeren». Originalmanuset skal ha blitt skrevet i 1948. Det forsvant, men før sin død skal Manus' kone Tikken ha gitt en kopi til sønnen George.

Det er denne versjonen - med «skjønnsom språklig oppdatering» fra George og en like skjønnsom bearbeidelse av redaktør Aslak Nore - som nå foreligger.

Resultatet har blitt en oppsiktsvekkende ærlig og sjokkerende åpen etterkrigsskildring fra en desillusjonert krigshelt.

Ondsinnet kvinneportrett

«Full eller edru. Natt eller dag. Minnene forlater ham aldri. De eneste gangene han får fred fra rottejakten var når han lå med sin kone», heter det om hovedpersonen Freddy, også han rottejeger.

Han er en feiret krigshelt som livnærer seg av et sjuskete bilverksted, og forlyster seg med sin like sjuskete kone Miriam. Portrettet av henne er et av de mest ondsinnede kvinneportrettene jeg har lest. Miriam er stor og deilig, men akk så vulgær - «like perfekt som hennes kropp var, like tom var hun i hodet».

Kun erotikken holder dem sammen, og Manus er forbausende dristig i den tragikomiske skildringen av henne: «Hennes kropp krevet sikkert mosjon, men når hun i stedet for arbeid og mosjon bare lå i sengen døgnet rundt, ble det til at hun brente inne med en umåtelig energi som hun bare fikk utløsning for i samleiet».

Beskrivelsen av en grotesk ekteskapelig kveld mellom de to er skjønnlitteratur av høy klasse: Freddy som drikker seg mot en slags kjærlighet til henne, men våkner med dundrende bakrus dagen derpå, og ser med vemmelse på sin vulgære, stupide hustru.

«Vorten på hennes store bryst var som et ondt øye som stirret på ham.»

Vrengebilde av selvbiografiene

Freddys bakgrunn har påfallende mange likhetstrekk med Max Manus', men selv skal Manus ha sagt at han var glad han slapp å likvidere.

Romanen er på mange vis et desillusjonert vrengebilde av hans mer heltemodige selvbiografier, som kom like etter krigen. «Det vil helst gå godt» og «Det blir alvor» solgte i 300 000 eksemplarer og var med på å gjøre ham til etterkrigstidas mest feirede krigshelt.

«Vi skulle ha konsentrert oss om de som virkelig var skyldige. Alle de farlige angiverne, alle de store som virkelig hadde sviktet, alle de som hadde hatt intelligens nok til å forstå at det de gjorde var galt», tenker Freddy nå. Han raser over alle som tjente store penger på tyskerne og som nå livnærer seg på en omfattende svartebørshandel, mens motstandsfolk som kom hjem fra Tyskland må ta til takke med småjobber og stille seg i en uendelig lang boligkø. Freddy har også sympati med dem som meldte seg inn i NS av idealistiske grunner, og som for alltid ble brennemerket.

Først og fremst er dette en unik skildring av en dyster etterkrigstid. Det som gjør mest inntrykk, er motstandsmennenes lengsel etter krigen og tida i England, der adelige briter og polske grever var likemenn med lutfattige nordmenn og danske sjømenn:

«Da den smarte uniformen forsvant, kom konfirmasjonsdressen frem. Enda verre er det for de guttene som giftet seg, og som i troen på det Norge som skulle reise seg, bare landet ble fritt, fylte sine små engelske misser med historier som tydet på at i Norge var vi faktisk alle godseiere og velstående.»

Krigen ble utkjempet i håp om en forandring som aldri kom.

Sjokkerende kontroversielt

Dette ingen stor roman, verken teknisk eller språklig. Den er rotete og rar og med en patosfylt kjærlighetshistorie mellom Freddy og motstandskvinnen Gerd, som har likhetstrekk med Max Manus' kone Tikken.

Men det krasse og ærlige innholdet er imponerende, med tanke på at dette ble skrevet i 1948. I sitt opplysende og interessante forord reflekterer Nore rundt det påfallende i at taushetsplikten rundt motstandsbevegelsens likvidasjoner ble forlenget av Riksarkivaren så sent som i 2008. Det betyr at dette snart 75 år gamle manuset er nesten sjokkerende kontroversielt, selv i dag. Det i seg selv er en litterær bragd, og av den grunn fortjener denne riktignok nokså ujevne boka terningkast fem.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer