En gjeng unge menn lokker en kvinne inn i en bil. Hun tror hun skal fraktes til Sverige, men blir kjørt til et øde sted. En av guttene begynner å slå henne hemningsløs. Kvinnen skriker etter hjelp, og en annen av dem setter pistolen mot tinningen hennes og trekker av. De knytter liket til en diger stein, og kaster henne utfor en bro.

De unge mennene er «rottejegere». Det er betegnelsen på de nordmennene i motstandsbevegelsen som utførte de aller skitneste jobbene under okkupasjonen. Kvinnen var angiver, og mennene drepte henne etter ordre fra «de høye herrer i London» som «lot våre kjekke gutter bli leiemordere».

Tre år etter krigen hjemsøkes drapsmannen Knut av så sterke mareritt at han i forvillelse prøver å drepe sin kjæreste.

Scenen er hentet fra Max Manus' roman «Rottejegeren». Originalmanuset skal ha blitt skrevet i 1948. Det forsvant, men før sin død skal Manus' kone Tikken ha gitt en kopi til sønnen George.

Det er denne versjonen - med «skjønnsom språklig oppdatering» fra George og en like skjønnsom bearbeidelse av redaktør Aslak Nore - som nå foreligger.