Filmanmeldelse: «The Man Who Sold His Skin»

Sjokkerende utnyttelse

En syrisk flyktning blir lokket inn i et bisart kunstprosjekt. Det blir en ubehagelig opplevelse å overvære.

TRAILER: I «The Man Who Sold His Skin» møter vi syreren Sam Ali som flykter for å unnslippe borgerkrigen, og får ryggen tatovert av en av verdens mest banebrytende samtidskunstnere. Det er blitt en samfunnskritisk film. Foto: Another World Entertainment­ Vis mer
Publisert

«The Man Who Sold His Skin»

Drama

Regi: Kaouther Ben Hania
Skuespillere: Yahya Mahayni, Dea Liane, Monica Bellucci, Koen de Bouw, Darina Al Joundi, Christian Vadim
Premieredato: 1. oktober 2021
Aldersgrense: 12 år
Orginaltittel: «The Man Who Sold His Skin»

«Du skal være temmelig tykkhudet for at dette smarte dramaet ikke vekker ubehag.»
Se alle anmeldelser

FILM: I «The Man Who Sold His Skin» kolliderer to verdener med et brak. Vi følger en syrisk flyktning som havner i det sultne gapet på en pervers kunstadel i Brussel, og en belgisk kunstner som kaster alt som smaker av moral under bussen for å provosere fram et stort og saftig sjokk hos tilskueren. Det er også inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett dette bisarre dramaet – filmen vekker et ubehag, av samtidsrelevans, av smart kunstparodi. Da er det ikke rart at den ble nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film.

Den tunisiske regissøren Kaouther Ben Hania har valgt et temmelig snålt premiss: En kjent samtidskunstner tatoverer en rygg og setter den på utstilling. Vipps, så har ryggens eier blitt en levende museumsgjenstand. Det lyder søkt. Samtidig virker det troverdig. Historien setter fingeren på noe faretruende nært ­– som om det bare er et spørsmål om tid før vi er der. Omsider får vi vite at historien er hentet fra virkeligheten. Regissøren har latt seg inspirere av Tim Steiner, som lot seg stille ut etter å ha blitt tatovert av den belgiske kunstneren Wim Delvoye i 2008.

Denne historien begynner i Syria. Sam Ali, imponerende spilt av Yahya Mahayni, er en hudløs mann som flykter under den arabiske våren i 2011. I Libanon tar han seg jobb – han vaksinerer kyllinger – mens han forsøker å ta opp kontakten igjen med kjæresten (Dea Lieane). I mellomtida er hun blitt giftet bort til en diplomat ved den belgiske ambassaden. Sam er villig til å gjøre det meste for å vinne henne tilbake. Hans eneste hinder fra å lande på belgisk jord, er en flybillett og et gyldig visum.

Mann på utstilling

En dag sniker Sam seg inn på vernissasje, og kommer i snakk med Soraya (Monica Bellucci) – en gallerist som minner om en blond versjon av Depps Willy Wonka. Hun jobber som assistent til Jeffrey Godefroi (Koen De Bouw) ­­­­­– en verdensberømt kunstner som jakter på kontrovers og kapital. Sam er perfekt til hans nye kunstprosjekt. Jeffrey vil tatovere en flyktning med et symbolsk Schengen-pass på ryggen, for «å gjenvinne flyktningenes menneskelighet» ved å gjøre Sam om til «en handelsvare» som kan krysse alle landegrenser.

PRISBELØNT: «The Man Who Sold His Skin» er en skadefro kunstparodi og et smart flyktning­edrama. Den ble Oscar-nominert for Beste Internasjonale Film og vant Andreasprisen unde­­r Den ­Norske Filmfestivalen i Haugesund. Foto: Another World Entertainment­
PRISBELØNT: «The Man Who Sold His Skin» er en skadefro kunstparodi og et smart flyktning­edrama. Den ble Oscar-nominert for Beste Internasjonale Film og vant Andreasprisen unde­­r Den ­Norske Filmfestivalen i Haugesund. Foto: Another World Entertainment­ Vis mer

Filmen er på sitt beste når den etteraper denne kunstsjargongen. Det er et av flere smarte stikk mot kunstverden. Samtidig ulmer det store spørsmål i bakgrunn: Hvor langt vil man gå for å gi opp sin frihet? Og tenker vi på flyktninger som nettopp gjenstander? Filmen er et smart portrett av en kapitalistisk, glorete osteklokke av en kunstverden som skor seg på mennesker, etter alle kunstens regler.

Sjokkslutt

Sam ender opp på belgisk utstilling og bor på luksushotell. På et tidspunkt banker en menneskerettighetsadvokat på døra, men Sam takker nei til hjelp. Det er synd. Det er i disse hotellpartiene at filmen dirrer stille, og jeg skulle ønske at det oppgjøret hans ikke bare var personlig, men at storsamfunnet ble involvert i saken hans. Hvorfor slår ikke pressen dette opp som en stor skandale?

I stedet lander filmen på en lettvint sjokkartet slutt. Desto mer bisarr blir historien. Men alt i alt, må man være tykkhudet for ikke å sitte igjen med en besk smak av samtidsrelevans etter å ha sett den idérike filmen ferdig. Ikke bare er filmen skjønn – cinematografien er fra øverste hylle – men den vekker også et ubehag som sitter lenge igjen etter å ha forlatt kinosalen.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer