Sjokkerende

Islandsk guide til livsglede.

CD: En venninne spurte meg en gang hvem det var som sang under versene i Radioheads «A Wolf at the Door». Da hun fikk høre at det var Thom Yorke, den samme mannen som synger på alle andre Radioheadsanger, utbrøt hun «Åh. Jeg hadde glemt at han hadde et stemmeleie under falsett, jeg».

Et annet band hvis rykte, i likhet med Radiohead (bare i enda høyere grad), er basert like mye på de tingene de gjør annerledes enn på de tingene de gjør bra, for å ikke snakke om sangerens sjuke falsett, er Islandske Sigur Rós: Bandet som siden sitt internasjonale gjennombrudd i begynnelsen av årtusenet ene og alene har vært skyldige i minst femti prosent av musikkpressens referanser til engler og åpne landskap (altså falsetten og de lange, majestetisk oppbygde låtene), samt bruk av «eterisk» og andre tulleadjektiver folk griper etter når de føler seg dypt beveget av noe de ikke helt forstår.

Direkte revolusjon

De første minuttene i av «Með suð í eyrum...» føles ikke ulikt å høre Thom Yorke synge under falsettnivå for første gang. Plata begynner nemlig med «Gobbledigook», en tre minutter lang, akustisk gitardrevet, gladlåt med vers og refreng, altså egenskaper som utenfor den rammen bandet har skapt for seg selv gjennom åra er totalt ordinære, men som høres ut som en direkte revolusjon fra denne kanten.

Livsbejaende

Fansen trenger imidlertid ikke være engstelige. Sigur Rós er fortsatt Sigur Rós, men det er klart at den mer optimistiske tendensen deres utgivelser har vist siden «Takk…» i 2005 eskalerer heller enn å dabbe av, her til det punktet hvor islenderne tidvis høres rent ekstatiske ut. Hvis noen hadde spådd at Sigur Rós kom til å lage en så gjennomført livsbejaende plate for sju år siden hadde de neppe blitt trodd, men det er akkurat det de har gjort, og det kler dem aldeles ypperlig.