SORG: Danske og israelske flagg markerer gårsdagens minnestund for ofrene etter terroren i København, her foran synagogen i Krystalgade. Det kunne like gjerne skjedd her, skriver artikkelforfatteren. Foto: REUTERS/Leonhard Foeger
SORG: Danske og israelske flagg markerer gårsdagens minnestund for ofrene etter terroren i København, her foran synagogen i Krystalgade. Det kunne like gjerne skjedd her, skriver artikkelforfatteren. Foto: REUTERS/Leonhard FoegerVis mer

Sjokket vi ventet på

Det mest rystende med angrepene i Danmark er det faktum at vi visste at det kom til å skje.

Debattinnlegg

Så mange spørsmål. Så uklare svar. Vi visste dette. Terroren har kommet til Norden for lengst og vi som husker 22. juli med skrekk og gru har håpet at vi allerede har fått vårt livs største sjokk. Jeg er ikke så helt sikker på det. For slik Europa ser ut akkurat nå, kan det virke som om det er en hel del folk der ute med onde, bestialske, massemorderiske, ideologiske og religiøse forskrudde hensikter.

Tross all denne viten. Allikevel skjer det. 50 mil unna Oslo. København under angrep. Dette kom ikke som et sjokk. Det kom som forventet.

Dan Uzan og Finn Nørgaard mistet livet. Dan av den enkle grunn fordi han var jøde. Finn av den banale grunn at han befant seg i lokalene der en debatt om ytringsfrihet foregikk. Mohammed-tegner Lars Vilks sies å skulle ha vært hovedmålet. Flere politifolk tok i mot kuler i armer og ben. Det er slik jeg vil beskrive en krok i innerste helvete.

Jeg gråt da jeg leste dette. Jeg fikk ikke sove. Jeg ble livredd for første gang siden jeg begynte å «rope høyt» om antisemittisme. København. Det kunne like gjerne ha skjedd i Oslo sentrum. Så nært føles det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men dette handler ikke om meg. Det handler om menneskesyn. Som mange andre har jeg følt at folk lytter med store øyne fulle av både vantro og medfølelse når jeg slår neven i bordet og snakker om denne gryende antisemittismen. Mange omtaler den for «den såkalte antisemittismen». For vi jøder kan bare glemme å rope antisemitt når folk «egentlig kritiserer staten Israels nådeløse politikk». Det får vi vite støtt og stadig.

Dette skriver jeg i gåsetegn fordi veien mellom avstand til Israel og avstand til jøder er merkelig kort.

Så nå synes jeg det er på tide å stille de spørsmålene jeg ikke har turt å tenke høyt engang.

Når vi er klare for å spørre - uten frykt, skam: Ønsker du å ha jøder i landet ditt?

La oss anta at svaret er ja. La meg bare gjøre det helt klart da at som alle andre minoriteter er det da forventet at staten beskytter og verner om jødene. Når det beviselig og gang på gang viser seg at jøder er i fare. Ja, i mer fare enn deg og naboen din. En venn sa til meg her om dagen at jeg ikke hadde noe å være redd for. Var nok mye større sjanse for at noen utsatte meg for vold eller drepte meg fordi jeg var kvinne. Vel, jeg går ikke rundt i Oslo og er redd fordi jeg er kvinne.

Verdens jøder trenger å vite at de landene vi lever i er klare for å både beskytte oss og håndtere de massive anti jøde/anti Israelske holdningene som brer seg som en pest og en dunst fra førkrigstiden i samfunnet vårt. Kan Norge beskytte sine jøder? Eller sine karikaturtegnere? Eller sine journalister?

Hvorfor er ikke dette politisk korrekt å spørre om? Blodet spruter og dødstallene stiger. Jeg er nødt til å spørre.

Jeg har dumpet rett ned i verdens mørkeste sted. En avgrunn der jeg har ingen og da mener jeg null tiltro på at verken de moderate muslimene som «kjemper» i mot dette, jødevenner, regjeringen eller PST evner å ta tak i dette som det må gjøres. Det skjer ikke. Det som har skjedd i København sier alt. Snart er det glemt. Noen snaue uker etter 70 års-markeringen for Holocaust.

Det vi bevitner nå er absurd. Det vi bevitner er (ja dette er «gærninger» som gjør uhyrlighetene sine i Islams navn,) men mye verre en det faktum, er at det var forventet. Finnes det noen i Skandinavia som med hånden på hjertet kan si at de er i sjokk over hva som har hendt i Danmark?

Man skal passe seg for å generalisere, men jeg gjør det allikevel: Alle ventet på at dette skulle skje. Vi alle føler til og med på at dette bare er begynnelsen. Spørsmålet her blir åpenbart hvorfor? Hvorfor er det «forventet» at folk blir henrettet? Hva blir gjort for å forandre på dette?

Vi må peke fingeren på regjeringen, men ikke bare den. Dette ligger i folkedypet også.

Det som plager meg er at det ligger to lik i København. Ett av likene en jødisk 37 år gammel mann. 4 år eldre enn meg. Kanskje vi var på jødisk sommerleir sammen på 90-tallet? Han er død for ingen annen grunn enn at han var jøde. Fordi han voktet en synagoge i Danmark i 2015. Foreldrene hans. Søsknene, vennene. De glemmer aldri den dagen. De glemmer aldri. Men det gjør vi.

Hvem er det som ærlig talt kan si at de blir sjokkert om vi (gud forby) finner en jødisk person død i Frognerparken? Hva med et lite kuleregn på Oslo City? Hvem i det norske samfunnet er det som oppriktig blir sjokkert da? Vi venter på at noe grusomt skal skje. Og nå har det skjedd i Danmark.

Jeg misliker intenst hvordan feeden min på Twitter så altfor fort etter angrepene i Brussel, Paris og nå København peilet seg inn på at Netanayahu sprer «unødig frykt» slik at Europas jøder skal gjennomføre Aliyah. (Aliyah blir betraktet som et viktig konsept i jødisk kultur og et grunnleggende konsept i sionismen, ivaretatt i Loven om tilbakevending, som gir alle jøder rett til å innvandre til og bosette seg i Israel og ved det automatisk oppnå israelsk statsborgerskap.) Unødig frykt? Hvor mange mennesker må dø før man kan kalle frykten for jødene i Europa lever med for reell? Antydningene om at Israel selv står bak denne faenskapen for å tjene penger, sanke sympati og utvide befolkningstallene sine... Jeg vemmes.

Ingenting av dette skjer i et vakuum. Ingenting skjer ved tilfeldigheter. Jeg tror oppriktig at grunnen til at dette kan skje er fordi terroristene er innstilt på å gjøre det de gjør fordi vi i Europa, ikke minst her i Norge er et lett bytte. «Fredelige fjols» med Stortinget og regjeringen plassert midt i landets største handlegate. De landene som vi lever i gir grobunn for denne typen atferd. Derfor ser vi at det blir mer og mer «vanlig». At det skytes og slaktes og henrettes. Til mange muslimers store fortvilelse: I Islams navn.

Journalister kaller synagoger for en «jødisk synagoge». Det blir som å si en «ridende rytter». Det viser hvor lite peiling folk har. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger oppegående folk jeg kjenner har sagt «moske» når de snakket om «synagogen».

Jeg har bare ett budskap til syvende og sist: Å skjule sin jødiske identitet i frykt. Å skjule sine barns identitet. Er det største feiltrinnet vi kan gjøre. Vi må være der ute i offentligheten. Vennene våre må vite hvem vi er. Naboene våre må vite hvem de bor ved siden av. Det er ikke bare regjeringen og samfunnet rundt oss som må stå opp for urettferdighet. Jødene må vise muskler. Ved å ha tydelige stemmer. Å skjule seg har aldri virket. Det virket ikke da. Det vil heller ikke virke nå.