Sjokkhumor på rutine

Eminems sjokkhumor kan ikke vare evig, men publikum elsket det de fikk høre.

Den en gang så sjokkerende «white-trash»-rapperen Eminem ga publikum på Rockefeller i Oslo akkurat det de ville ha under gårsdagens konsert.

Eminem er den første hvite versting-rapperen som har klart å etablere seg på den internasjonale hipphopp-scenen. Og etter salgstallene til debutalbumet «The Slim Shady LP» å dømme, var han en lenge etterlengtet talsmann for de hvite, unge og fattige.

Dyrket

Eminem dyrkes av hipphopp-fansen fordi han taler verstingenes sak, og i motsetning til mange hvite rappere er han en ytterst troverdig artist.

Eminem baserer alter-ego-artistskikkelsen - Slim Shady - på sin grusomme «white-trash»-oppvekst. Akkurat her ligger grunnlaget for om du vil elske eller hate denne kontroversielle rapperen. Sjokkhumoren hans er nemlig en rappende versjon av den verste søpla The Jerry Springer Show har å by på. Og det er jo som kjent ikke noe alle setter like stor pris på.

Så, når den en gang så lutfattige Detroit-gutten entrer scenen, hylles han som den ultimate «gi-fingeren-til-alle»-opprøreren. Som, i noens øyne, er det verst tenkelige forbildet unge mennesker kan ha i dag.

Men; Eminems sjokkhumor kan ikke vare evig. Og når han stadig vekk må minne publikum om at han - sannsynligvis - er på ecstasy, går man fort lei. Likeså med den trettende sex-humoren.

Fluesopper

For å betale 200 kroner for å se en rapper, med en støtterapper og DJ innimellom tre store fluesopper, er kanskje ikke så spennende. Selv om språket er obskønt underholdende.

Selv om en mumie, en diger rød telefon og en levende sopp dukker opp på scenen.

Hipphopp i en livesammenheng har alltid vært hemmet av at det ofte bare dreier seg om en et par platespillere med rapping oppå. Når rapperne i tillegg virker som om de har hastverk med å komme tilbake til garderobens mange lovlige og ulovlige fristelser, er det grunn til spørre hvorfor det koster 200 kroner for bivåne en konsert som har null produksjonskostnader.

Men hva betyr det når publikum elsket det de fikk høre?