Sjokolade og barnearbeid

MANDAG 23. AUGUST

lanserte journalist Simen Sætre en bok om slavearbeid og barnearbeid i sjokoladeproduksjon. I boka hevder Sætre at norsk sjokolade er laget av kakao høstet av barn, og at man derfor bør tenke seg vel om før man spiser den. Sætres bok er ikke enestående, men føyer seg inn i en serie av fremstillinger fra journalister og frivillige organisasjoner som kan fortelle om barn som jobber i kakaoproduksjon i Vest-Afrika under de forferdligste forhold.

Det er viktig at vi i den rike delen av verden tenker over hvordan de produktene vi konsumerer er produsert. Samtidig bør våre refleksjoner være bygd på fakta og ikke myter. Undertegnede har arbeidet i Vest-Afrika i over ti år. Vårt arbeid er knyttet både til barnearbeid og en rekke andre sosiale og politiske forhold, og vi kjenner ikke igjen de beskrivelsene som Sætre og organisasjoner som Fremtiden i Våre Hender gir av den vestafrikanske virkeligheten.

Elfenbenskysten og Ghana er verdens to største kakaoproduserende land. Til sammen står disse to landene for 58 prosent av verdens produksjon av kakaobønner, men denne produksjonen foregår ikke på store farmer hvor barn systematisk utnyttes. Ja, det finnes stygge enkelt-eksempler, men mesteparten av kakaoproduksjonen foregår på små familiedrevne gårder. Mesteparten av arbeidet med å stelle trærne utføres av bonden selv. Det er først og fremst i de mest intensive periodene rett før innhøsting og under innhøsting at bonden trenger hjelp. Når det skal lukes, sprøytes eller høstes inn er det vanlig enten å leie inn dagarbeidere eller å få hjelp av barn på gården og barn av andre slektninger.

JORDBRUK HAR ALLTID

vært et familieforetak. Selv i Norge er det fortsatt ikke uvanlig at barna på gården hjelper til med driften. Slik er det også helt naturlig at barn av kakaobønder hjelper til på gårdene. Vi skal ikke dekke over at barns bidrag til husholdningen er et nødvendig element for de fleste familieøkonomier i Elfenbenskysten og Ghana, men dette er også en viktig del av opplæring og sosialisering som ikke bør bekjempes. Barns virke i landbruksproduksjon må forstås ut ifra det enkelte lands sosiale og økonomiske kontekst. Vår forskning i Vest-Afrika finner at de verste former for barnearbeid slik det defineres av Den internasjonale arbeiderorganisasjonen (ILO) i konvensjon 138 og 182, ikke er et omfattende fenomen. Tilsvarende funn fra en regional studie i Vest-Afrika, finansiert av ILO, sammenfaller med våre observasjoner. Påstanden om at barn systematisk blir grovt utnyttet i kakaoproduksjon i Vest-Afrika er derfor feilaktig. Denne oppfatningen er mer basert på myter som springer ut av triste historier enn av systematisk forskning på dette feltet.

HVIS MAN ØNSKER

å forbedre levekårene for barn som deltar i kakaoproduksjon, vil vi derfor foreslå at man fokuserer på hvordan barn kan kombinere deltakelse i husholdets produksjon med skolegang. Man kan skille mellom tre grupper av barn i kakaoproduksjonen. Den største gruppen er bondens barn. Brorparten av denne gruppen hjelper til i produksjonen samtidig som de går på skole.

Den andre gruppen er barn av slektninger eller andre med en nær relasjon til bonden. Dette er barn som bor på gården og hjelper til i produksjonen, men hvis foreldre bor et annet sted. Dette betyr imidlertid ikke at de er der på rene slavekontrakter.

I Vest-Afrika er det lange tradisjoner for at barn hvis foreldre bor i de tørre innlandsområdene relokaliseres til slektninger eller andre hushold innenfor sammen etniske gruppe som har etablert seg med gårder i det fruktbare tropiske skogsbelte langs kysten. Foreldre i Vest-Afrika er som foreldre alle andre steder i verden, de ønsker at deres barn skal ha det så bra som mulig. Barna i denne gruppen relokaliseres gjennom sosiale og etniske nettverk som har lange tradisjoner. Hvis det blir kjent at en bonde systematisk utnytter de barna som kommer til ham gjennom slike nettverk ville ingen lengre sende barna sine til ham. Våre funn viser også at det ikke er noen stor forskjell mellom adgang til skolegang mellom barn i denne gruppen og bondens egne barn.

DEN TREDJE GRUPPEN

er den mest sårbare. Dette er barn som må forstås som rene lønnsarbeidere. De er ikke barn av bonden eller har kommet til ham gjennom de sosiale og etniske nettverkene som vi skisserte ovenfor. I og med at de ikke har en etablert sosial relasjon til bonden er deres stilling langt svakere. Denne gruppen har liten eller ingen tilgang til utdannelse, og de deltar i alle deler av kakaoproduksjonen. Dette betyr at det er denne gruppen barn som også er mest utsatt for farlige plantevernmidler som brukes i sprøytingen av trærne.

Dette er imidlertid en relativt liten gruppe. I Elfenbenskysten utgjør de antagelig 12.000 barn. Det er først og fremst overfor denne gruppen at tiltak bør settes i verk, men å slutte å spise sjokolade er ikke løsningen. Disse barna får det ikke bedre av den grunn. Jo lavere råvareprisen på kakao blir, jo lengre og hardere må de arbeide. Det er ikke så enkelt som at hvis vi ikke spiser sjokolade så kan disse barna vende hjem til sine familier og ta fatt på skolegang. Mange av dem har ingen familier å vende tilbake til. Enten har familien gått i oppløsning eller de har rømt hjemmefra på grunn av mishandling og misbruk i eget hjem.

DET SOM TRENGS

derimot, er systematisk kunnskap om denne gruppen barns levekår i forhold til de to andre gruppene av barn som deltar i kakaoproduksjon i Vest-Afrika. Hvordan man kan komme opp med målrettede tiltak som gjør at alle barn som er involvert i kakaoproduksjon også får adgang til utdannelse, bør være vårt utgangspunkt. Slik kunnskap må imidlertid også knyttes til det enkelte lands historiske kontekst og nåværende situasjon. Kakaoproduksjon er en integrert del av både Elfenbenskysten og Ghanas historie og dagens produksjonsmønstre har røtter i en sosioøkonomisk praksis som ble etablert lenge før koloniperioden. Vi må derfor også forstå hvordan produksjonen er forankret i gamle tradisjoner som først ble satt inn i et system av kolonimakten for senere å bli videreført av den postkoloniale staten i disse to landene.

VI BØR GJØRE

hva vi kan for å begrense de verste former for barnearbeid, men samtidig må vi forstå hvorfor kakaoproduksjonen er organisert slik den er i dag. Først da kan vi gjøre oss noen forhåpninger om at våre innsatser kan bidra til å hjelpe de mest sårbare gruppene. Løsningen er ikke å slutte å spise sjokolade. Den gruppen som først og fremst vil tape på en slik konsumentboikott er de barna som nå arbeider som lønnsarbeidere i kakaoproduksjonen. Dette er vel neppe hva organisasjoner som Fremtiden i Våre Hender og journalister som Simen Sætre ønsker.

Snarere bør representanter fra frivillige organisasjoner, engasjerte journalister, bedrifter som produserer sjokolade og forskere som arbeider med denne typen problemstillinger sette seg ned og sammenlikne sine erfaringer. Slik kan vi sammen komme frem til forslag som kan bidra til en reell forbedring av barns levekår.