Sjømann med et dikt i hver havn

Førtitre havner, førtitre dikt. Om skumsprøyt og arbeid og barer og det som hører sjømannslivet til, samtidig som de handler om tid og bevissthet og språk. For her heter sjømannen Bjørn Aamodt og er en genuin poet.

Aamodt står på mange måter i en særstilling i norsk poesi. Han er arbeidsmannen med et usentimentalt forhold til språk og poesi, men med naturbegavelse og et dikterisk instinkt som går utenpå det meste. I de presise og jordnære diktene hans dukker det innimellom opp poetiske bilder som er så originale og overraskende at de kan få hårene til å reise seg på leseren.

I sine fire tidligere samlinger har Aamodt beveget seg fra lengre, beskrivende dikt mot de mer avskrellede. Med «Anchorage» er han tilbake i det fortellende, men de overraskende bildene er der enda, de dukker opp som små behagelige gys i nesten hvert eneste dikt.

Matadi har klatret opp i toppen av et tre, og kikker på meg som stjerner. / Jukeboksen står i det ene hjørnet og svaier, jeg sitter i det andre / og holder takten med foten. Verden for dine føtter. En stor slagghaug / som spirer på et blunk. En tåre er nok. / Ånei, der nede glimter månelyset på Congofloden / som frakter elefanttennene til New York, diamantene / til Brussel, kobberet til Hamburg, og regnskogen / rett til helvete. Det er latter som holder kloden sammen. / Og en svai rygg bærer den på hodet. Noen skritt til.

Rundt ankeret

Diktene har fått navn etter kjente og mindre kjente havner. I titteldiktet «Anchorage» heter det at «Historien henger i ordet som en rustholk dreier for ankeret i tidevannet». Slik henger samlingen i, og dreier rundt, denne tittelen. Og slik etablerer dikteren en sterk forbindelse mellom språk, steder og hendelser. Også annet forankrer den sjøfarende, som minnet og kroppen. Aamodt skisserer håndas og fotens historie. Det er først og fremst arbeidshånda han vil hylle, men dansefoten får også sitt. Minnene følger ham ut, han mener å se barndommens hund i Napoli og Nyhavn: Ni liv har du vesle skinn / som ble skutt av stefaren min 7 år gammel. En blek morgen / skraper du igjen på døden og vil inn, tynn / som en bokstav. Nå flakker du / ved siden av meg, på vidder av minner og bein. Bevisstheten flakker også, «som en flokk delfiner, uten skinn, uten bein, uten hav».

I skipssekken

Det er altså en sjøreise Aamodt tar oss ut på. Hadde ikke tekstene vært så utpreget poetiske, så kunne vi kalt boken en annerledes sjøroman. Den kunne også utmerket godt sortert under rubrikken «arbeiderdikt», men spiser seg liksom stillferdig ut over slike rammer. Myter og eventyr, regler og sanger er med på turen, i skipssekken førstereisgutt Bjørn bærer med seg om bord. Treasure Island, Hodeskallegrotten og Byssan lull får blande seg med oljesølet og St. Pauli. Ikonene får vær så god tre inn i den røffe virkeligheten: Marilyn Monroe drev handelsflåten fra havn til havn. / Anita Ekberg som manometer på fyrkjelene i tungindustrien. / Og Sophia Loren foran plogen, øverst / i Hemsedal. Lykkja.
Diktene forankrer seg i det som er felles, trass i fremmedheten, de forskjellige havnene, de mange språkene. Menneskene deler samme natt, samme sult. Arbeidet er den tynne tråden som holder alt sammen, mens språkets oppgave er å ta vare på detaljene. Det er en fryd å se hvordan Aamodt klarer å holde bilder og metaforbruk i en sfære av sjømannskap, uten at det et øyeblikk virker anstrengt. Her er bare yrende overskudd og uanstrengt oppfinnsomhet hele veien. Mens livets røde lykt slukner i kanalen akterut, / skrur horisonten et svart lokk av leppestiften, / og drar prøvende en tynn strek.
Jeg gleder meg allerede til neste bok.