Sjonglerer med tekster

Forfatterne Kjersti Bronken Senderud og Linn Cecilie Ulvin er studenter ved Statens kunstakademi og utforsker grensene for hva som er litteratur.

Kjersti Bronken Senderud er aktuell med sin tredje diktsamling, «En reise fra», mens Linn Cecilie Ulvin debuterte i høst med kortprosaboka «Himmelen bak er slitsomt blå».

- Bedriver dere dekonstruksjon?

- Nei, det er heller en ny måte å se på. Vi prøver å teste ut hva som kommuniserer. Det er spennende å se hvor langt man kan skjære språket ned før det mister sin substans som språk, sier Kjersti Bronken Senderud.

Hun går første år som spesialstudent ved Kunstakademiet, og ble tatt opp som student på bakgrunn av tekstene sine.

- Jeg er opptatt av å gi ord og tekst rom - kanskje kan det kalles installasjoner, men det jeg jobber med er likevel noe helt annet enn når en billedkunstner henter inn tekstelementet.

Performancedikt

Bronken Senderud driver med Butho-dans og er fascinert av i hvilken grad tekst kan formidles ved eller inngå i en performance.

- Jeg måtte gjøre noe som utfordret meg på en annen måte enn det å skrive. Måtte finne nye felt i meg sjøl. Bronken Senderud prøver seg fram. Hun synes det er vanskelig å snakke om det hun driver med og å formulere et prosjekt. Hun utforsker noen grenser.

- Det er skummelt og helt ukjent å jobbe med tekst ute i et rom.

Tekstlig prosjekt

Linn Cecilie Ulvin er utdannet skuespiller fra The Desmond Jones School of Mime and Physical Theatre i London, og har vært aktiv i Panterbiffene i en årrekke. Hun går nå tredje året på Kunstakademiet, og søkte også i sin tid opptak med en tekst.

- Etter et år på Skrivekunstakademiet i Bergen visste jeg at jeg ville skrive mer. Det var en utfordring for meg å sitte stille og konsentrere meg alene.

Ulvin er opptatt av forholdet mellom leser og tekst og den konsentrerte og intime kontakten som oppstår. Bronken Senderud er enig.

- En tekst vil aldri bli tømt, den har så mange lag, sier hun.

- Det har god billedkunst også, innvender Ulvin.

- Men teksten er et erkjennelsesapparat. Performance er mer idébasert. Erkjennelsesprosessen er annerledes ved tekst, presiserer Bronken Senderud. Spørsmålet om hvilke andre utfordringer hun har ved et tekstlig prosjekt er viktig for henne.

- Det handler om tekst, ikke litteratur. Det er nesten som et forskningsprosjekt. Når beveger tekst seg bort fra å være litteratur? Det er det jeg prøver å finne ut.

Sirkusartister

Bronken Senderuds dikt har blitt omtalt som skulpturer. Selv har jeg lyst til å lese dem både fra høyre, venstre og til og med fra nederst på siden og oppover.

- Å kalle dikt skulptur er kanskje en lettvint bruk av et vokabular som tilhører et annet felt. Men hver tekst er sin egen lille performance. Bronken Senderud er bestemt når hun legger til at verken ordvalg eller plasseringen av ordene er tilfeldig. Ulvin nyter å kunne kontrollere hvor folk skal fokusere blikket når hun skriver.

- Rekkefølgen på tekstene gjør noe med hvordan de fungerer sammen. Det er litt som i film, hvor du også kan trikse. På en scene må det omtolkes. I ei bok kan man dytte situasjonen i hvilken retning man vil.

Både Bronken Senderud og Ulvin er enige om at forskjellige kunstuttrykk tilfører hverandre noe.

- Faren er at det fort kan bli fikst og at man går inn i et språk som konkurrerer med det opprinnelige kunstuttrykket man har jobbet med, sier Bronken Senderud.

- Jeg føler meg litt som en sirkusartist, sier Ulvin. Hun får ofte spørsmål fra nære omgivelser om hun ikke snart skal konsentrere seg om noe, finne én ting å holde på med.

- Hvorfor kan jeg ikke ha flere uttrykk? Det har jo noe med hvor jeg er med meg selv til enhver tid. Hvis man har løpt mye rundt, kommer det et behov for å sitte stille - og omvendt, sier hun.

- Det er lett å behages litt ved å tilhøre en gruppe, men det er viktig å hele tida være på reise, sier Bronken Senderud. Som både er overrasket over og synes det er spennende å oppdage at hun tenker som en poet, også ved Kunstakademiet.

Rebeller?

Ulvin liker å overraske både seg selv og andre. Hun håper at leserne utvikler seg og får noen nye opplevelser av hennes tekster. Bronken Senderud synes det å teste ulike kunstuttrykk er som å reise i et land hvor hun ikke kjenner språket.

- Er dere rebeller?

De to jentene drar litt på det, men svarer likevel et langt «neeei» i kor.

- Jeg gjør det jeg må innenfor mitt uttrykksbehov, sier Ulvin. Bronken Senderud mener det hun skriver er en henvendelse til et samfunn. Et motspråk.

- Mot stereotypiene. Kanskje vi kan klare å punktere noen forestillinger om hvordan et menneske skal være, sier Senderud.

- Vi velger å stole på folks intelligens, avslutter Ulvin.