Sjøveien til det lovede land

Fargerik og billedsterk bok om et kapittel i norsk sjøfartshistorie.

BOK: Lykkelig er den som en gang har stått og ventet på Amerikabåten. Den spenningen kommer aldri tilbake. Du ser det på gamle svart-hvitt-bilder i denne boka. Brygga var svart av folk. I Amerikalinjens bygg sto folk tett i tett på tre gallerier. Og der kom båten; varslet av et hest tut, diger som et fabeldyr ute i havnebassenget.Styr og ståk på alle kanter. Enorme trosser ble kastet i land og tatt imot av vante bryggearbeidere. På båten sto passasjerene på dekket i to høyder og speidet etter kjente. Noen hadde vært på ferie i «unaiten», andre hadde kanskje vært «over there» i flere tiår.

Romantisk

Det ble viftet med hatter og lommetørkler. Hoiet og skreket. Ledd og grått. Amerikabåtenes avgang og atkomst var en seremoni, praktisert av nordmenn gjennom årtier, fra den første båten gikk i 1913 og 70 år framover. Inntil luftfarten overtok trafikken og det å ta båt ble mer av en sjelden og nostalgisk foreteelse. «Bergensfjord», «Stavangerfjord», «Oslofjord», «Vistafjord», «Sagafjord» - båt etter båt opprettholdt tradisjonen - en kultur som innebar både drøm, dåd og drama. Nå kommer den allsidige Yngvar Holm med den definitive boka om dette fenomenet. Holm var selv mannskap både på «Stavangerfjord» og «Oslofjord». Holm, mest kjent som musikkskribent og plateprater, kom fra en sjømannsslekt og lot seg lett lokke ut på havet. Han har skrevet en rekke bøker, og denne er langt fra den minst interessante. Holm har gjort et solid stykke arbeid både med tekst og bilder til dette verket. Både han selv og hans sjømannmorfar er bipersoner i den store fortellingen, uten at det går på bekostning av hovedtemaet; båtene, mannskapet, passasjerene og betydningen overfarten fikk både for enkeltpersoner og det norske samfunnet.

Kvinnesang

Boka er nesten for detaljsterk. Her er alt med. Holm skildrer hvordan drømmen om Amerika i det norske befolkningen fødte ideen om en linje med fast overfart. Han forteller om båtbygging og sjøsetting, menneskene som sto bak og reaksjonene da den første båten, «Kristianiafjord» ble sjøsatt. For eksempel gjengir han et protesttelegram på rim til kong Haakon fra ei gruppe kvinner -   etter at det bare var menn som fikk være med på det første skipets triumfferd langs norskekysten.

Vi fik ei være med til Festat hylde dig vor høie GjestMen -   hvem bandt vel nogensindeTungen paa den norske Kvinde?

Dagbladet var med på turen. Avisa roste prosjektet og stellet om bord, men unnlot ikke å kritisere en del kjedelige forsinkelser underveis. Konklusjonen var likevel klar: «Turen med \'Kristianiafjord\' til Bergen har for alle deltakere vært en enestående oplevelse,» skrev avisas utsendte 9. juni 1913. Som en kuriositet nevner også Holm at en av det stolte skipets seinere passasjerer, var Leo Trotskij, midt under den første verdenskrig.

Ei bok å bla i

Holms fortelling om Amerikalinjen er blitt en vaskeekte coffe table-bok, et verk å bla i, studere nøye, lese litt i her og litt der. Her er alt fra tegninger av snitt gjennom de forskjellige båtene til snap shots fra livet om bord. Her er sanger og dikt, annonser og notiser, avisutklipp og ukebladforsider. Til sammen en omfattende blanding av scrapbok og fotoalbum -   skrevet på fotfolkets premisser, enten det nå gjelder passasjerer eller sjøfolk. Alt fra kapteinens tunge ansvar til oppfinnsomme måter å smugle sigaretter på er omfattet med den samme nysgjerrige glør fra forfatterens side.Betegnende for hvor viktig Amerikabåtene ble ansett for å være, er at NRK overførte hver eneste avgang i en times direktesending der hilsener fra passasjerene ble lest opp av reporteren. Også ankomstene ble rapportert, og berømt ble stuntreporter Rolf Kirkvaags kommentar da han fikk øye på skipet: «Der kommer den, der kommer den, med baugen først!»

Jazzens mekka

Reisen med Amerikabåten var en blanding av cruise og nyttetur. På den andre siden av havet lå New York. For ei gruppe var denne byen spesielt interessant, og det var musikerne om bord. De fantes i alle sjikt, som sjøfolk, passasjerer og dansemusikere. Mange av dem var jazzfolk, og for dem bar det som regel sporenstreks fra havna i Brooklyn til diverse klubber på Manhattan. Flere av dem ble seinere kjente musikere, for eksempel saksofonisten Kristian Bergheim. Han forteller om en livlig aften med Charlie Parker -   som endte med at Parker ga Bergheim -   som var byssegutt -   en tidollarseddel til drosje så han ikke skulle komme for seint til båten. Historien toppes når drosjesjåføren nekter å ta imot pengene og sier at Bergheim heller må få seddelen satt i glass og ramme. Edvard\'n Forlag har tidligere utgitt to flotte bind om norske sjøfolks liv og levned i gullalderen for norsk skipsfart. Denne boka er et utmerket supplement. Man blir spent på hva forlaget finner på neste gang.