Sjtokman og Gråsonen

SJTOKMAN: Leif Christian Jensen og Pål Skedsmo, forskere ved Nansen-instituttet, kommenterte 3. august min kronikk «Sjtokman sett med Putins øyne» fra 31. juli. De er blant annet skeptiske til min karakteristikk av Statoil og Hydro som henholdsvis lilleputt og oljemygg sett i for-hold til Chevron, Total og ConocoPhillips, og til en kobling av en Sjtokman-avtale med politiske forhold i nord.

I EN generell vurdering av de fem selskapene, er det ingen tvil om at de tre store har en økonomisk og teknisk styrke som er overveldende sett i forhold til sine norske konkurrenter. Når det gjelder erfaring fra Nordsjøen, er det et faktum at ConocoPhillips og Total minst har tilsvarende erfaring og kompetanse som Statoil og Hydro. Selv om de norske oljeselskapene etter hvert har opparbeidet seg fartstid og fått sentrale posisjoner i Nordsjøen, må vi ikke glemme hvem som bygget ut og har aktivitet på norsk sokkel.I arktisk område har Statoil og Hydro to store prosjekt på gang, Snøhvit og Ormen Lange, men ingen av disse er ennå i drift. Når sant skal sies, er det økonomiske overskridelser og forsinkelser som til nå har fanget mest oppmerksomhet når det gjelder Snøhvit. De store oljeselskapene, inklusiv de russiske, ønsker primært god nok teknologi - nødvendigvis ikke den beste - og de foretrekker velprøvde løsninger med høy driftssikkerhet til en fornuftig pris. Det er en utbredt skepsis i det internasjonale olje- og gassmiljøet til spektakulære, norske løsninger.

DET ER imidlertid to sentrale forhold som kan utligne de internasjonale oljeselskapenes sterke posisjon, og som kunne være de avgjørende faktorer som bidrar til norsk eierskap i Sjtokman. For det første at man på norsk side uttvetydig slår fast at man ønsker et energipolitisk samarbeid med Russland. For det andre at det gjøres klart for russerne at et norsk medeierskap i Sjtokman vil være forankret i nasjonale interesser uavhengig av om en avtale formelt gjøres med et norsk oljeselskap. Med andre ord; Norge er beredt til å gi politiske konsesjoner som et grunnlag for et langsiktig samarbeid, og Norge anser en eierandel i Sjtokman som et sentralt element i et slikt samarbeid. Gråsonen - et område større enn Nordsjøen - ble liggende i dødvannet etter avslutningen av havrettsforhandlingene i 1960- 70-årene. Jens Evensen og hans menn klarte den gangen å løse havrettsspørsmål som var en forutsetning for vår olje- og gassvirksomhet i Nordsjøen, og avklaringer av havrettsspørsmål er like viktig for det arktiske området som det i sin tid var for Nordsjø-området. Norge bør derfor ta initiativ til en Gråsone-avtale, som også kan gi rom for en felles utvikling av havområdet.