Sju magre rock'n'roll-år

«Gimme Just A Second» meldte Backstreet Girls i en uforglemmelig partyrock-låt. Litt lengre tid - sju år - tok det å få ut bandets nye album. Sju år med en kjip manager, sparking av vokalister, bomming av øl, vrengte lommer, mangel på platekontrakt, hybel på hospits og en evig tro på at bredbeint rock'n'roll er det eneste saliggjørende.

- Vi er fanatiske, melder gitarist Petter Baarli.

- Vi er fanatiske i forhold til rock n'roll.

Petter'n sitter på stamstedet Garbo Dancing midt i Oslo sentrum. Klokka er tre på ettermiddagen, Jokke har vært innom og sagt hei, og vokalist Bjørn Müller har akkurat inntatt en sein lunsj - tre halvlitere og en kjapp Jäger. Trommis Bjørn Terje «Terte» Baarli har på seg Ramones t-skjorta si og bassist Pål «Krisa» Kristensen er oppgitt over at Dagbladets mann ikke har hørt om Vibrators-produsent Chris Spedding.

Det gamle dansemusikk-stedet Garbo er blitt guttas nye hjem etter at stedene der ekte rockere hang før i tida - Rocker'n, Lusa Lottes, Skillingsborgen og Thorvalds - er blitt lagt ned etter tur.

Legge ned ville nok også vært den mest naturlige løsningen for andre band med så mye motgang som Backstreet Girls. Mens bandet det ene platekontraktløse året etter det andre har sverga til lystig partyrock, er det en definitiv følelse av blues over bandets karriere de siste sju åra.

BACKSTREET GIRLS ØVDE SAMMEN for aller første gang i Borggata 10b på Tøyen den 15. september 1984. Bandet var fra første stund dødelig forelsket i AC/DC og Ramones, og et stykke utpå andre halvdel av 80-tallet hadde den totalte dedikasjonen til rock'n'roll skaffet bandet en sterk posisjon på den norske rockescenen. Album som «Boogie 'Til You Puke» og «Party On Elm Street» etablerte Backstreet som et av Norges mest populære band. Sistnevnte ble endog spilt inn i Austin, Texas. Framtida så lys ut for Backstreet; 80-tallet var glad i rock med høyt hår og spisse sko, gruppa fylte fest- og konsertlokaler over hele landet og gutta begynte å få seg kontakter i utlandet. Ikke en sjel ante at grønsjen var rett rundt neste sving.

Høsten 1990 uttalte bassist Pål til Dagbladet at bandet var «dønn blakke» , men det var likefullt et Backstreet helt på høyden som ga ut «Coming Down Hard» den samme høsten.

Rett før jul i 1991 fikk Bjørn Müller sparken.

- Mitt livs tabbe, sier Pål om sin rolle som budbringer den gangen.

Bjørn ser ikke så mørkt på det som skjedde. Hjemturen fra Sverige etter hans siste spillejobb ble heftig.

- Jeg var klin blakk, men Terte hadde spenn, så vi hoppa av i Göteborg. Vi dro på party på en mc-klubb, ble påspandert middag og billetter til AC/DC-konsert neste kveld. Herlig!

NY VOKALIST BLE OLLE HILLBORG fra Glorious Bankrobbers. Resultatet ble albumet «Let's Have It» (1992). Salget var skuffende.

- Han ble litt feil. Han hadde rød skinnjakke og bleika hår, påpeker Terte.

- Jeg tror folk kicka på at han var svensk, kommenterer Bjørn. Svensken dro kjapt hjemover, mens Backstreet dro til London for å holde vokalist-audition.

- Vi satte inn en annonse i NME. De som ringte møtte vi på en pub. Mye rart som dukka opp, men Pat virka helt suveren. Han kunne alt av Faces og AC/DC.

Med Pat Diamond som vokalist spilte Backstreet inn albumet «Don't Fake It Too Long» som fortsatt ikke er utgitt. Diamond var dessuten aggressiv, ustabil og nykkete. Og som om ikke det var nok; i mellomtiden hadde heavyband av Backstreets slag rukket å bli utdaterte symboler på tegneserierocken fra 80-tallet.

I SEPTEMBER 95 GJORDE Bjørn Müller comeback med Backstreet Girls. Det skjedde - selvfølgelig - på Elm Street, Oslo-klubben de selv ga navn til med sitt tredje album. De hjertene som fortsatt banket for gruppa, gledet seg. Et album blir spilt inn vel et år seinere, i desember '96, men det blir september '99 før «Hellway To High» kommer ut.

- Den kommer til uka, den kommer til uka. Det er det vi har blitt fortalt av managmentet vårt hele veien, forklarer de.

Managementet dreier seg i realiteten om en person hvis navn Backstreet-gutta ikke tar i sine munner, bandets mangeårige manager og «femtemedlem» Øyvind Myhrvold.

- Vi prøvde å bli kvitt'n i mange år. Vi ble utsatt for løgner, direkte griseløgn. Man kunne få en fly forbanna tornado i trynet bare man stilte et spørsmål, sukker Backstreet-gjengen og kikker tomt innover i det glisne Garbo-lokalet.

DET ER TID FOR Å FORLATE GARBO til fordel for øvingslokalet på Rodeløkka. Terte setter på en live-bootleg med George Thorogood i taxien. Øl til øvinga får Dagbladet høflig beskjed om å ordne. Bandet har ikke øvd på lang tid. Det har vært få konserter å øve til. Men om to dager venter release-konserten på Mars. Øvingslokalet er autentisk så det holder; her er det sig-sneiper, Marshall'er og dødningehodet på gitaren til Petter'n som regjerer.

Her kommer storyene om da gutta endte opp med å spille på et Ramones-nachspiel i Køben i 1990, om Anthony Kiedis i Red Hot Chili Peppers som prøvde å sjekke opp dama til Bjørn i '85 og om hvordan teksten til den nye «Panic In Pussyland» ble skrevet på, eh, relativt kort tid. Jepp, og det faktum at de har 70 låter klare til neste album.

PÅL SKRYTER av at han har sett inn i øya til Joey Ramone, men skiller seg like fullt ut som den streite av de fire. Mens Bjørn Müller er to meter og 35 år med faenskap der han står og kauker, og Baarli-brødrene er mer rock i outfiten enn lov er, stiller Pål Krisa i Braathens-jakke, blå jeans, flate sko og Mikke Mus-sokker. Han har slutta å farge håret svart, og puddellokkene er kutta. Til og med ansiktsfargen ser kjernesunn ut - i motsetning til de tre andre.

Så kommer tilståelsen fra Pål:

- Det er lite rock'n'roll på meg om dagen. Jeg fikk en datter for tre måneder siden. Jeg vil bruke tida på henne nå, på henne og på jobben. Er bas for seks mann i gravferdsetaten, Oslo kommune. Offisielt er jeg med fram til release-konserten på Mars, men så er det slutt.

Pål ble lei av å være blakk, lei av å være på rocker'n, lei av å ha Backstreet Girls som livsstil. 14 år i Norges tøffeste rock'n'roll-band - de seks siste av dem uten platekontrakt - var nok.

- Lite vi skal få med oss deg på by'n i kveld, Pål, skråler Bjørn.

- Nei, nei, jeg må hjem, sverger Pål.

Terte er oppriktig lei seg for at Pål slutter.

- Det er bra at den nye skiva vår får såpass oppmerksomhet. Kanskje det fører til at Pål ombestemmer seg. Det vil ta 10 år å bygge opp en så solid rytmeseksjon igjen, sier han med sorg i stemmen.

Men å legge ned Backstreet kommer ikke på tale.

- De mest voksne folka er de som er tro mot det de trur på. Hvis de som har jobba for oss hadde vært like ærlige som det vi er, så hadde vi hatt det fett.

Pause.

- VI GIR OSS IKKE. Dette er livet vårt.

Noen ganger kan det være stusselig å være en Backstreet. Terte er kasta ut fra to leiligheter. Nå bor han på hospits.

I halv-elleve tida fredag kveld er det kø utenfor Mars. Backstage viser bandet stolt fram en gave de nettopp har fått fra en trofast fan; en rødvinsflaske med spesiallaget Backstreet Girls-etikett.

Alle er der i det Backstreet entrer scena rundt halv tolv: tidligere Elm Street-eier Knut Akselsen, satanrock-eksportør Ketil Sveen, tidligere bassist i Diesel Dahls Tin Drum - Sid Ringsby, Gluecifers Captain Poon, Frode fra Last Train, Uggen fra Tuba distribusjon... For ikke å snakke om blodfans fra det ganske land. Bikere, hardrockere, pønkere, rocabilly-folk, de streite, de harry, babsa og ikke minst «Backstreet Girls Army Hønefoss», som er på plass med eget banner oppe på galleriet. Totalt er det over 500 mann som hyller et Backstreet som gjør en konsert som strutter av intens energi og uforfalska spilleglede. Det er ekte kjærlighet mellom bandet og fansen, og hvem som er mest glad for å se hvem, er ikke godt å si.

Etter flere ekstranummere rusler Backstreet dyvåte av svette til en garderobe der damer, øl og rock n'roll venter.

- Det å på død og liv væra sæ sjæl kan væra et problem, ressonerer Backstreet-vokalist Bjørn Müller.

- Men ikke for oss, sier han og flirer bredt.