ROTLØST: Hvis meningen med livet mangler, hva skal den erstattes med? Sigurd Myhre som Freder og Ane Dahl Torp som Desiree. Foto: Dag Jenssen
ROTLØST: Hvis meningen med livet mangler, hva skal den erstattes med? Sigurd Myhre som Freder og Ane Dahl Torp som Desiree. Foto: Dag JenssenVis mer

Sjukt bra teater

Kjærligheten er ikke for amatører. Det er ikke menneskelige relasjoner heller.

TEATER: Det er en god følelse hver gang det skjer: Når åpningsscenen i en forestilling, uten at du ennå helt kan forklare hvorfor, gjør deg trygg på at du er i gode hender.

Du godtar den kontrakten regissøren byr deg, du tror allerede på skuespillerne. Det dreier seg om en trygghet eller autoritet i det du blir foreslått.

«Sjuk ungdom» på Scene 3 på Det Norske Teatret var en slik opplevelse på premieren.
Forbausende moderne Ferdinand Bruckner, navnet er for øvrig et pseudonym i disse Anonym-tider, skrev skuespillet i 1928. Likevel er stykket forbausende moderne i Mari Tusviks oversettelse og Peer Perez Øians regi.

Vi møter et studentmiljø, en gruppe mennesker som forholder seg til hverandre og verden på forskjellige skakke vis, før den mørke meningsløsheten kryster livshåpet ut av gruppen.

Den flinke legestudenten (Marie Blokhus) elsker sin kjære dikter Petrell, men dikteren (Frank Kjosås) har fått nye interesser. Den kyniske Freder, kraftfullt spilt av Sigurd Myhre, har ligget ved universitetet så lenge at sjelen nærmest har fått liggesår: Han spiller med mennesker: Hvor langt kan han drive dem?
Fine figurer Tjenestejenta (Kaia Varjord) kan drives langt, hun er jo så lys til sinns. Det kan også den rike og adelige Desiree (Ane Dahl Torp), som prøver ut forhold på kryss og tvers, men stadig lokkes mot den mørke roen på den andre siden av smerten. Den filosofiske Hartmann (Morten Espeland) forholder seg fascinerende passiv, mens Irene (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) forsyner seg med det hun vil ha.

Det unge ensemblet skaper gjennomgående fine figurer, klare skikkelser i imponerende samspill. Vi tror på dem i Peer Perez Øians regi, som nettopp fordi den er så lett og elegant kan la skuespillerne skru opp trykket høyt. Effekten blir en slags stilisert realisme i et intelligent og emosjonelt scenisk språk.

Scenebildet domineres av vegg med kritt-nedskrevne tavler, foran dem en smal bred kant: Det holder, forestillingen har en sjelden energi.

Dette er simpelthen en spennende, svært vellykket oppsetning av en moderne klassiker, spilt for første gang i Norge. Det er en teateropplevelse du bør få med deg mens du har sjansen.