Skadedyret Jespersen

Pressens faglige utvalg (PFU) har fattet et vedtak om at Otto Jespersens såkalte jødemonologer i Torsdagsklubben på TV 2 er i strid med Vær varsom-plakatens bestemmelser for god presseskikk. Politisk kommentator i Dagbladet John Olav Egeland var leder for utvalget da det behandlet Jespersen-saken, og har senere kommentert vedtaket på følgende måte: «Det dette handler om, er at Jespersen trådte ut av satirikerens rolle». Dette rolleskiftet mener han å finne i den siste av de to jødemonologene: «Men mot slutten av denne monologen er det ikke humor Jespersen bedriver lenger. Når han tar i bruk nazistiske begreper og bruker dem mot jødene, går han over en grense». Vi vet ikke hvordan utvalget har resonnert, men det finnes visse indikasjoner i uttalelser leder i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold, som var med på PFU-møtet, har gitt til pressen: «Utvalget legger vekt på at dette er ytringsformer som må ha en svært sterk beskyttelse, og det må være en enorm takhøyde. Men det betyr ikke at det ikke skal være noe tak. Det eneste vi fant problematisk, var sammenligningen av jøder og skadedyr».

I sin pressemelding gir PFU en akseptabel definisjon av den sjangeren Jespersen opererer innenfor: «Satirens virkemidler er ofte krevende fordi sjangeren benytter seg av forstørrelse, forminskning og forvrengning for å få frem sitt budskap. Slike metoder har som formål å utfordre mottakerens meninger og fordommer ved å plassere disse i en uventet sammenheng eller form. Dette betyr at satire kan inneholde utsagn som isolert ville anses som uetiske, men som likevel må kunne aksepteres».

Denne sjangeren har lange tradisjoner i litteraturen og i massemediene. Opprinnelsen var en type folkelige, dramatiske festspill, såkalte satyrspill, i antikken. Etter hvert ble den en diktsjanger som ved hjelp av ironi, grove overdrivelser og karikaturer synliggjorde svakheter ved samfunnet, eller gjorde narr av menneskenes laster og skrøpeligheter. På 1700-tallet brukte både Ludvig Holberg og Johan Herman Wessel satire for å rette kritikk mot sosiale konvensjoner. I vår tid florerer denne sjangeren i massemediene, så som den amerikanske TV-serien South Park, det norske radioprogrammet Hallo i uken og underholdningsinnslag i TV som Otto Jespersens monologer. At satiren kan ha politisk sprengstoff i seg, har vi kunnet registrere etter at de danske Muhammed-karikaturene ble kjent i muslimske land.

Selv om PFU åpenbart kjenner sjangerdefinisjonen, viser de liten evne til å anvende den i Otto Jespersens tilfelle. Det som egentlig er Jespersens ærend i disse monologene, er å øve kritikk mot mediene som er mer opptatt av trivialiteter som en død sjiraffunge i Kristiansand Dyrepark enn av viktige begivenheter på den politiske arenaen. Denne kontrasten mellom det trivielle og det dypt alvorlige overfører han til et velkjent historisk eksempel, utryddelsen av jødene i konsentrasjonsleirene under siste verdenskrig. Hvis dagens trivialiserte journalistikk hadde fått gjelde under holocaust, hadde den vært mer opptatt av loppene og lusene på fangenes kropper, enn av den skjebnen jødene led i konsentrasjonsleirene. Snarere enn å sammenligne jøder og skadedyr, som PFU påstår, benytter Jespersen en banal dyrefortelling samt historien om en av de største forbrytelser mot menneskehetens til å rope et varsku om medienes sviktende samfunnsansvar.

At de som selv var ofre for tyskernes maktovergrep eller har mistet familiemedlemmer i konsentrasjonsleirene, mistolker satiresjangeren og fester seg ved det som berører deres egne smertelige livserfaringer, er forståelig. Men at PFU ikke riktig forstår den satiriske brodden i Jespersens monologer, og i stedet kortslutter hans tankerekke, er mildest talt forunderlig. Kanskje er forklaringen at medlemmene har valgt den letteste veien ut av et vanskelig dilemma: kompromisset. De hevder selv om sitt vedtak at det ikke handler om å forsvare jøder mer enn andre, men det er jo nettopp det vedtaket gjør. På sett og vis gjenoppliver de blasfemiparagrafen bare kort tid etter at regjeringen la den død. Men samtidig sørger de for å flagge ytringsfriheten og erklære seg som tilhengere både av satiren som sjanger og av Jespersens måte å forvalte sjangeren på.

For å få dette til å gå i hop blir de nødt til å ty til et kunstgrep: De hevder at Jespersen trer ut av rollen som satiriker. Men som allerede nevnt ligger sjangermarkørene i teksten og ikke i rollen. Jespersen kan tre ut av rollen som satiriker, og det gjør han så snart han går ut av programmet, eller når han i Skavlans Først & sist forteller om barnet som familien mistet. Men når han fremfører sin tekst, er det den som antyder hvordan den skal tolkes, og publikum som må gjøre resten av tolkningsarbeidet. Vi kan ikke kreve at forfatteren skal bistå oss med klare anvisninger om når han bruker satire, og når han ikke gjør det. Egentlig var det TV 2 som ble felt i PFU, og kanalen reagerte med å fjerne de to monologene fra sine nettsider, og annonsere at de ikke har noen planer om å få Jespersen tilbake på skjermen. Det er dette som er den mest alvorlige siden ved dommen over Jespersens humor. Den har allerede ført til at mediene begynner å utøve selvsensur.

I ei tid da mediene blir mer og mer tabloidisert og underholdningsorientert, er det viktigere enn noen gang at den humoren de formidler ikke bare har en rituell eller terapeutisk funksjon.