Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skadelig bistand

Bistandsorganisasjonene må bidra til sunn politisk endring og overlate arbeidet til lokale krefter så raskt som mulig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BISTAND: Jørn Rattsø bekymrer seg i Dagbladet 27. august for at norske bistandsorganisasjoner skader sivilsamfunnet i fattige land fordi de er profesjonelle fremmedelementer og hemmer lokale initiativ og selvutvikling. Dette er en bekymring Flyktninghjelpen deler og tar svært alvorlig. Men i mange situasjoner er det tvingende nødvendig å være et uavhengig og internasjonalt «fremmedelement».Rattsøs hovedargument er at «bistanden blir en sterk ekstern drivkraft i samfunnet» og at norske bistandsorganisasjoner «griper inn i sosiale og politiske prosesser som ressurssterke eksterne aktører». Bistandsorganisasjonenes jakt på lokale partnere forrykker «balansen mellom ulike grupper og interesser i sivilsamfunnet». Anklagen om at bistandsorganisasjonene driver en slags nykolonialisme og skaper lokale eliter som blir dominerende samfunnsaktører, er slett ikke ny.

DESVERRE SER VI altfor mange eksempler på at bistand ikke bidrar til bærekraftig utvikling. Internasjonale hjelpeorganisasjoner setter seg gang på gang i en situasjon der de minner om statlige institusjoner, og der tjenestene de yter heller burde vært gitt befolkningen av nasjonale og lokale myndigheter. Bistand som blir en stat i staten er ødeleggende.En del av statsbyggingen vil nettopp ha som fokus å drive en del offentlige tilbud av forskjellige slag. Vestlige organisasjoner med lang erfaring og mye midler vil kunne undergrave dette arbeidet ved å tilby billigere og bedre tjenester som private aktører i et ellers «fritt» marked. Flyktninghjelpen er sterkt kritisk til at enkelte organisasjoner driver skoler, sykehus eller jordbruksprosjekter i flere tiår, uten klare ambisjoner om at lokale krefter skal ta over arbeidet så snart som mulig.

BISTAND ER EN milliardindustri. Disse milliardene skal hjelpe mennesker og samfunn til å klare seg selv. Alle aktører som forvalter slike penger har et stort ansvar for å bygge opp lokale krefter og gjøre seg overflødige ved første mulighet. Når Flyktninghjelpen iverksetter tiltak i et land med store flyktningproblemer, stiller vi også krav om at vi må ha en plan for hvordan vi skal avvikle operasjonen og trekke oss ut.Flyktninghjelpen har alltid som mål å bli overflødige i landene vi engasjerer oss i. Det skjer dersom flyktningene eller de internt fordrevne får vende hjem eller integrere seg der de er på flukt, og ikke lenger trenger humanitær assistanse eller en vaktbikkje som taler deres sak overfor ansvarlige myndigheter. Det kan også skje når det er lokale krefter som kan gjøre jobben like godt som oss. Eller det skjer når nasjonale myndigheter og institusjoner fører en politikk og en praksis som er i tråd med internasjonale prinsipper om flyktningers eller internt fordrevnes rettigheter.

VEIEN DIT er imidlertid lang. Flyktninghjelpen er gjennomsnittlig til stede i en flyktningkrise i ni år. Stort sett avholdes minst ett demokratisk valg før vi trekker oss ut. Det betyr at vi som regel er til stede fra konflikten fortsatt pågår, gjennom en ofte lang postkonfliktfase med akutte behov for beskyttelse og nødhjelp, deretter en freds- og forsoningsfase med retur eller integrering av de fordrevne, og til slutt inn i det man gjerne kaller utviklingsarbeid som omfatter gjenoppbygging og demokratiutvikling.Flyktninghjelpen er derfor verken en ren nødhjelps- eller utviklingsorganisasjon, men en flyktningorganisasjon som gir hjelp til mennesker fra det øyeblikk de drives på flukt, med husly, leirdrift og matdistribusjon, til de har vendt hjem igjen og for eksempel trenger juridisk assistanse for å få tilbake tapt eiendom og skole til barna.

FLYKTNINGHJELPENS erfaring er at det er lite hensiktsmessig å skille kategorisk mellom nødhjelp i krig og konflikt på den ene siden, og utviklingshjelp i fredstid på den andre. Faktum er at omtrent halvparten av verdens konflikter som har blitt løst og beveget seg inn i freds- og forsoningsfasen, blusser opp igjen og fører til ny væpnet konflikt, humanitær krise og massive flyktningstrømmer.Den vesentligste årsaken til at konflikter blusser opp igjen er mangelen på utvikling av statlige og sivile strukturer som garanterer beskyttelse for sivilbefolkningen. Disse strukturene kan omfatte nasjonal lovgivning i tråd med internasjonal rett, et velfungerende rettsvesen, statlige institusjoner som følger loven og sivile organisasjoner som har kompetanse og handlingsrom til å protestere mot urett. Godt styresett kommer som et resultat av dette.

I DE FLESTE LAND Flyktninghjelpen arbeider i, er folk drevet på flukt, utsatt for overgrep eller forhindret fra å vende hjem fordi staten ikke ønsker å gi dem beskyttelse. Eksempler på slike land er Sudan, Colombia, Sri Lanka og Somalia. Det er åpenbart at når Flyktninghjelpen i Sudan arbeider for å sikre de internt fordrevne mot drap og voldtekter fra militser som er støttet av landets myndigheter, blir vi et «fremmedelement i sivilsamfunnet», slik Rattsø omtaler de profesjonelle bistandsorganisasjonene uten folkelig forankring i mottakerlandet. Folkets egne representanter som protesterer mot overgrepene blir arrestert, mishandlet og i verste fall drept. I Sudan er det en egenverdi i å være internasjonal, uavhengig og nøytral. De humanitære prinsippene er vår eneste beskyttelse.I andre land som befinner seg i en gjenoppbyggingsfase etter endt konflikt, kan det fortsatt være en fordel å være internasjonal, profesjonell og uavhengig. Etter årevis med krig og konflikt er kunnskapsnivået om menneskerettigheter og internasjonal rett som regel lavt, både blant politikere og folk flest. Da kan internasjonale aktører spille en uvurderlig rolle i å overføre kunnskap til lokale menneskerettighetsorganisasjoner, gi råd og anbefalinger til politikere som utvikler nasjonal lovgivning, og gi opplæring til politi og militære om akseptabel maktutøvelse.

BLANT NASJONALE myndigheter er det ikke nødvendigvis kunnskap om menneskerettigheter det skorter på, men respekt for disse. I land som tilsynelatende har svært velutviklet styresett, som for eksempel Colombia, drepes hundrevis av menneskerettighetsforkjempere årlig av væpnede grupper med nære forbindelser til myndighetene og den nasjonale hæren. Ytterst sjelden blir drapene grundig etterforsket og de skyldige stilt til ansvar. I Colombia er det helt klart en fordel, både med hensyn til sikkerhet for egne ansatte og med tanke på politisk gjennomslag, å være en internasjonal aktør, med den beskyttelsen og tilgang til internasjonale medier det gir.Flyktninghjelpen deler Rattsøs frykt for å skade sivilsamfunnet og hemme lokale og nasjonale initiativ. Den økonomisk og politisk dominerende posisjon en internasjonal hjelpeorganisasjon får i et fattig land gir grunn til stor varsomhet. Imidlertid er Flyktninghjelpens erfaring at internasjonal og uavhengig innblanding ofte er nødvendig for å få land ut av konflikt og inn i freds- og demokratiutvikling.