Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Breddeidrett og covid-19:

Skaden har skjedd

Nå må noen ta ansvar.

BREDDEIDRETT: Det har hendt mer enn en gang at jeg har reagert på rekkefølgen av gjenåpningen, og tidvis har jeg heller ikke klart å se logikken i det, skriver Farukh Qureshi. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
BREDDEIDRETT: Det har hendt mer enn en gang at jeg har reagert på rekkefølgen av gjenåpningen, og tidvis har jeg heller ikke klart å se logikken i det, skriver Farukh Qureshi. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

At samfunnet må gjenåpnes gradvis, er forståelig og riktig. Det har hendt mer enn en gang at jeg har reagert på rekkefølgen av gjenåpningen, og tidvis har jeg heller ikke klart å se logikken i det.

Beslutningen om å åpne barne- og ungdomsidretten er svært gledelig, tross at det skjedde etter massivt press. Likevel er det skår i gleden.

Farukh Qureshi
Farukh Qureshi Vis mer

Da man omsider startet opp med treninger igjen for litt over en måned siden, så man raskt at det var mange barn og unge som ikke kom tilbake på treningsfeltet. Den videre usikkerheten knyttet til når man ville komme i gang med kamper gjorde en allerede krevende situasjon enda verre.

For vår del er frafallet på mellom 20 og 30 prosent på ungdomslagene våre. Dette er dramatisk – for dem som faller fra, for oss som klubb og ikke minst vårt nærmiljø. I tillegg til å være del av et positivt fellesskap, ligger drivkraften for de fleste spillere som er en del av lagidrett, i nettopp kamper.

Idrettslagene og frivilligheten har stor betydning i sine nærmiljøer. Det gir barn og unge mulighet til å være en del av et positivt fellesskap, og voksne muligheten til å engasjere seg i ulike roller. Sammen bidrar disse til å trygge nærmiljøet gjennom idretten.

Dessverre vet vi at det også finnes negative fellesskap i området vårt, som ønsker ungdommer velkommen med åpne armer. De er få, men likevel synlige og tar såpass mye plass at det er krevende. De står bokstavelig talt rundt idrettsanlegget og bedriver åpenlys narkotikakriminalitet, med annen følgekriminalitet som for eksempel vold. Mens barn og unge trener eller spiller kamp.

Deres tilstedeværelse er nok til å spre frykt. Dessverre virker det ikke som at politiet lytter til våre bekymringer, ei heller prioriterer å gjøre noe med det.

Hva årsaken er, vet jeg ikke. Det jeg derimot har registrert, er at politiet trives best i bilene sine. For par uker siden gjennomførte vi fotballskole for områdets barn, og med lokale ungdommer som instruktører. Tre eller fire ganger gjennom uka kom politiet inn på idrettsanlegget vårt, men følte tydeligvis ikke behov for å komme ut av bilen.

Fotballskolen ville vært en ypperlige anledning for dem til å komme i kontakt med barn og unge, men den valgte de å la passere. Politiets tilstedeværelse er av betydning. Ikke bare når kriminaliteten skjer, men også for å forhindre kriminalitet og skape relasjoner.

Det er viktig for meg å understreke at de aller fleste barn og unge klarer seg veldig fint, uansett om de er en del av et idrettslag, annen frivillighet eller ikke.

Vi som jobber med barn og unge vet at noen trenger det positive fellesskapet mer enn andre. Ved frafall fra idretten er det særlig to ting jeg frykter: Utenforskap og at veien til negative fellesskap blir kortere. Vi har nok av eksempler på det.

De fleste av oss som bor her ute eller engasjerer oss for området kjenner til flotte ungdommer som har søkt til negative fellesskap etter at de har falt fra eller sluttet med organisert idrett. I de fleste tilfeller så er det veldig små ting som avgjør om de havner på den ene eller den andre siden. Det gjør det enda mer trist og opprørende.

Vi ønsker at våre barn og unge skal være aktive i idrettslaget så lenge som mulig. For oss som idrettslag kan frafallet få dramatiske følger, blant annet grunnet betydelig inntektsreduksjon. Det kan medføre at det i verste fall går utover tilbudet vi kan levere, og at de gjenværende lagene og spillerne må betale prisen.

Summen av det ovennevnte får direkte innvirkning på vårt nærmiljø. For oss som enten bor på Mortensrud eller har en relasjon til stedet, så ser vi hvilke muligheter som finnes her. Et fantastisk mangfold, og unikt samhold blant folk flest. Kort vei til skog og vann, direkte t-banelinje til sentrum, et kjøpesenter og mange frivillige aktører som gjør stedet til et godt å sted å bo. For andre er det meget mulig at man kun har hørt om Mortensrud i forbindelse med negative medieoppslag.

Det er ingen tvil om at vi har sosioøkonomiske utfordringer, som igjen er synlig gjennom blant annet ungdoms- og narkotikakriminalitet. Med dette som bakteppe, tør jeg påstå at viktigheten og betydningen av idrettslag og frivillighet er større i vår del av byen. Den jobben som gjøres av alle dem som engasjerer seg på frivillig basis, kan faktisk bety forskjellen på hvilken side noen av ungdommene havner på.

Skaden har allerede skjedd. Jeg vet ikke hvilke momenter regjeringen har vektlagt i sine vurderinger, ei heller om de selv forstår konsekvensen av sine egne beslutninger.

De valgte å snu i spørsmålet om barne- og ungdomsidrett etter massivt press. Det er bra, men trist at de ikke innså hvilke dramatiske konsekvenser deres rekkefølge for gjenåpning av samfunnet får. Jeg tør ikke engang å tenke på kostnadene dette medfører for samfunnet.

Skadene må repareres. Det vil være krevende og ta tid. Idretten har alltid tatt ansvar, og vil også gjøre det framover. For barna og ungdommene våre og nærmiljøet, men det er også viktig at våre unge voksne også kommer i gang med fotballen. De trenger også det positive fellesskapet. Kanskje mer enn noen gang.

Det er bedre at treninger og kamper gjennomføres organisert, enn at vennelag spiller mot hverandre uorganisert. Norges fotballforbund har utarbeidet gode smittevernstiltak som fungerer. Gjennom fotballskolen har vi vist at det er mulig å ivareta smittevern på en god måte, og samtidig ha tilnærmet normal aktivitet. Er utfordringen pølsekøen i kiosken, så får regjeringen heller stenge kiosken under kamp.

Skal vi lykkes med å hente tilbake de som allerede har falt fra, og forhindre ytterligere frafall, er det viktig at man kommer ordentlig i gang. Derfor må regjeringen åpne opp for trening med kontakt umiddelbart og kamper for alle fra 1. august.

Idretten må også som et minimum få kompensert bortfallet av tapte inntekter. Kommunen og bydelen bidrar allerede, og kan ikke bidra med særlig mer grunnet corona. Derfor må staten ta regningen.

Min forventning til regjeringen er at de lytter til dem som har skoen på. Ballen ligger hos regjeringen. Hvis de forstår alvoret, så er det bare en ting å gjøre – vise det gjennom handling. For oss som er en del av (bredde-) idretten og nærmiljøene.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!