OVERKJØRT: Blomster til de falne på den franske nasjonaldagen i den franske «sommerhovedstaden» Nice. Frankrike, den franske levemåten, er såret av en mann med lastebil som våpen på strandpromenaden. Foto:  REUTERS / NTB Scanpix / Pascal Rossignol
OVERKJØRT: Blomster til de falne på den franske nasjonaldagen i den franske «sommerhovedstaden» Nice. Frankrike, den franske levemåten, er såret av en mann med lastebil som våpen på strandpromenaden. Foto:  REUTERS / NTB Scanpix / Pascal RossignolVis mer

Skadeskutte Frankrike

Spørsmålet er om ytterliggående islamister kan få oss til å ødelegge vår egen frihet. Derfor angriper de Frankrike, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Frankrike er igjen rammet i sitt hjerte. Igjen er det Frankrikes nasjonale identitet, den franske levemåten, den franske kulturen, som er målet for et dødelig angrep fra en mangeslungen flokk av islamske «hellige krigere» som oppfatter det franske samfunnet som motstykket til sine drømmers idealsamfunn.

Symbolikken er igjen sterk: Nice er «sommerhovedstaden» i Frankrike. Côte d’Azur er bildet på det gode, sorgløse livet - eller en syndig pøl, om man tenker sånn. Frankrike feiret nasjonaldagen, Bastille-dagen, til minne om stormen på Bastillen i 1789. Det er Republikken store dag. Folk var samlet langs strandpromenaden, Promenade des Anglais, for å feste med storslått fyrverkeri. Det er et ypperlig mål for noen som vil spre frykt og sette en støkk i den franske folkesjelen.

- Frankrike er rammet på dagen for sin nasjonale fest, 14. juli, symbolet på friheten, fordi menneskerettighetene fornektes av fanatikerne, og Frankrike er nødvendigvis deres skyteskive, sa president François Hollande da han talte til folket i fjernsyn.

Om angriperen er en ensom rytter i lastebil eller om han hadde medsammensvorne er ennå uklart. Om massemordet skjedde på ordre, hvor planlagt det var, eller om han bare var oppglødd av islamistiske tordentalere, er uklart. Han navngis som Mohamed Lahouaiej Bouhlel, er 31 år gammel og av fransk-tunisisk opphav. Dessverre er han drept, så det blir vanskelig å finne hans innerste motiver.

- Det er hele Frankrike som er truet av islamsk terrorisme, sier Hollande.

Og presidenten synes å utpeke Den Islamske Staten (IS), uten å si det klart, som skyldig.

- Vi skal forsterke vår innsats i Syria og i Irak. Vi skal fortsette å slå de som angriper oss i deres tilholdssted, er hans svar.

Det tunisiske opphavet, dersom det skulle bety noe, kan peke i to retninger. Tunisia har flere fremmedkrigere i Syria og Irak i forhold til folketallet enn noe annet land, til tross for den ganske vellykkede overgangen til et sekulært demokrati. Men Frankrike står også i fremste rekke i den militære kampen mot de islamistiske krigerne i al-Qaida i Islamsk Maghreb (AQMI), som har fotfeste i Mauritania, Mali, Algérie, Niger, Tsjad og Libya.

Det er et møte med Frankrikes koloniale historie som skjer, enten man peker mot Afrika eller Syria og Irak. I Frankrike bor et stort mindretall av muslimer med opphav i de tidligere koloniene, som opprinnelig kom for å finne et nytt og bedre liv. Flertallet av disse innvandrerne og deres etterkommere er naturligvis fredelige mennesker. Men integrering har ikke vært den sterkeste sida ved fransk politikk det siste halve århundret. Det finnes store grupper av fremmedgjorte som lever helt på sida av det franske samfunnet, hvor et glødende raseri mot alt og alle rår. Der er overgangen mellom forbrytere og «hellige krigere» temmelig uklar, har det etter hvert vist seg.

De siste fire år har for Frankrike i denne sammenhengen vært de verste og blodigste etter nazi-okkupasjonen. Det begynte, noe mange glemmer, med Mohamed Merad, som i 2012 drepte sju personer, fire av dem jødiske skoleelever, i Toulouse og Montauban.

Frankrike gikk i september 2014 inn i krigen mot IS i Irak med regimentet Chammal, oppkalt etter den arabiske nordavinden, og året etter i Syria. Da kom angrepet mot det satiriske bladet Charlie Hebdo i Paris 7. januar 2015, hvor 12 mennesker ble drept, ti av dem medlemmer av redaksjonen. Idet brødrene Kouachi flyktet fra åstedet, ropte den ene av dem på fransk: «Vi har hevnet profeten Mohammed!» Blant andre rop fra dem hørtes ordene «al-Qaida Jemen». Man tror den eldste av brødrene hadde fått opplæring i Jemen, og al-Qaida i Jemen påtok seg også skylda.

To dager seinere drepte Amédy Coulibaly fire personer, alle jødiske, i et jødisk supermarked i Paris. Noen dager før hadde han sendt kona til Syria. Han var også skyldig i et angrep mot en politipatrulje i Montrouge, hvor en person ble drept og en annen såret.

Fredag 13. november kom de samordnede angrepene i Paris hvor ni «hellige krigere» med utspring i Brussel i Belgia drepte i alt 129 personer og såret mer enn 350. Fire av de ni var franske, tre var belgiske og to var fra Irak. Fra første stund rettet franske myndigheter fingeren mot IS.

Så kom angrepene mot flyplassen og en metro-stasjon i Brussel 22. mars hvor 32 mistet livet. De skyldige hadde planlagt å utføre angrepene tidligere i Frankrike, men flyttet åstedet til Belgia, ifølge påtalemakta i Belgia. For alle praktiske formål, sett fra islamistene, er Belgia en del av Frankrike. Det er det samme samfunnet, den samme kulturen, som de ser som sin fiende.

I juni, like før Europamesterskapet i fotball, drepte en enslig jihadist som i 2013 var dømt for å verve krigere til Afghanistan og Pakistan, en gendarme og kona foran øynene på deres barn.

De «hellige krigerne» er mangfoldige, men Frankrike er fienden.

Hollande talte «på vegne av et knust land», sa han. Det er naturligvis ikke sant i annet enn overført forstand; så enkelt er det ikke for disse islamistene. Men Hollande hadde rett da han sa: «Frankrike er skadeskutt.» Han har nå forlenget unntakstilstanden, som skulle oppheves 26. juli. For hvert angrep, hvert blodbad, som utføres, øker frykten og ropene om sikkerhetstiltak som undergraver den friheten som er de europeiske samfunnenes kjerne. De ytterliggående islamistene forsøker å få oss til å være våre egne fiender.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook