Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skakk, rar og fantastisk

En fantastisk roman med en helt selsom tilblivelse.

Les ukas bokanmeldelser

BOK: Det er sjelden en roman har en mer smertefull fødsel enn amerikaneren McLartys «Jeg husker at jeg løp».

McLarty har siden 1971 skrevet 44 skuespill, 9 romaner og en bunke lyrikk. Uten å ha fått publisert en eneste linje.

«Jeg husker at jeg løp» ble skrevet i 1988, men refusert på samtlige forlag. Til slutt fikk McLarty laget lydbok av den, som ved en tilfeldighet ble hørt av en overbegeistret Stephen King. Dermed hev forlagene seg over den inntil nå mislykte 57 år gamle forfatteren, som det norske folk kanskje best kjenner som skuespiller i «Judging Amy» og «Sex og singelliv».

Boka er da også et funn av en roman. Vi er på Rhode Island. Året er 1990 og jeg-personen Smithy er 43 år gammel, veier 126 kilo og er kontrollør av actionfigurer på Goddard Toys.

Han er alkoholisert, kjæresteløs, venneløs, og etter første kapittel også foreldreløs, etter at foreldrene dør i en bilulykke.

Da han i farens papirer finner et brev fra et begravelsesbyrå i Los Angeles om at de har levningene etter hans forsvunne søster, setter han seg på guttesykkelen og sykler tvers gjennom USA.

«Stemmen»

«Jeg husker at jeg løp» kan blant annet leses som en oppvekstroman. I løpet av turen får vi hele Smithys mislykte liv i tilbakeblikk; venneløsheten, kjæresterier som aldri ble noe av, pinlige horebesøk. Det hele sentrert rundt hans egen og moren og farens bekymring for den vakre søsteren som ble styrt av «stemmen». Stemmen som beordret henne til groteske handlinger og nakenposeringer. For til slutt å mane henne til å forsvinne for godt.

Etter dette og flere andre nederlag satte Smithy seg til og begynte å ese ut, fordi han «syntes det var enklere med tv, øl og salte kringler».

Ujålete

I tillegg til en original historie, har McLarty et ujålete, direkte og tørrvittig språk. Som når han som spikertynn tenåring spør den brystfagre Sheila Rothenberg om hun vil gå ut med ham. Og hun «lo så voldsomt at kaffen sprutet ut av nesen hennes». Eller når han setter seg på sykkelen fordi «Jeg visste at om jeg så noen av de små delene, ville jeg forstå helheten bedre, og forståelse har vært et problemområde for meg.»

Formfullendt

Dette er også en reise gjennom dagens amerikanske skjebner; formulert som formfullendte små novellestykker: Den blomsterelskende aidssyke homsen eller den eldgamle kvinnelige uteliggeren som brer ut sine vakre kritttegninger på fortauet mens hun mumler «kunst, kunst, kunst». Eller Smithy som svipper innom en svart Vietnam-veteran som reddet livet hans, men hvis tenåringssønn trekker geværet bare han ser en hvit mann, som attpåtil kjenner «fyllikdritten av en far». Gjennom søsterens galskap kommer McLarty også med spark til psykiatrien. Vi får et glimt inn i Vietnamkrigens helvete.

Og ikke minst får vi en nydelig kjærlighetshistorie. Skakk og rar riktignok, som det meste i denne veloversatte og fantastiske boka.