SVAK SEIER: Forbundskansler Angela Merkel tar imot de første tallene fra valget i hovedkvarteret til hennes kristeligdemokratiske parti, CDU, i Berlin. Foto: NTB Scanpix
SVAK SEIER: Forbundskansler Angela Merkel tar imot de første tallene fra valget i hovedkvarteret til hennes kristeligdemokratiske parti, CDU, i Berlin. Foto: NTB ScanpixVis mer

Valget i Tyskland 2017

Skal Angela Merkel styre «Jamaica»?

Angela Merkel kan, alt annet enn overraskende, fortsette som tysk forbundskansler, men hun må finne nye støttespillere.

Kommentar

I spissen for kristeligdemokratene i søsterpartiene CDU og CSU gjør Angela Merkel et nokså dårlig valg. Men hennes sosialdemokratiske regjeringspartnere i SPD gjør det enda dårligere. SPD vil nå gå i opposisjon, etter et historisk dårlig valg.

- Det er en bitter dag for sosialdemokratiet, uttalte lederen i SPD, Martin Schulz, i går kveld.

Velgerne viser seg med dette å være skuffet over landets to største politiske familier. Tyskland har i de siste fire år ikke hatt noen egentlig politisk opposisjon. Det politiske livet har med dette vært temmelig dødt. Tyskland trenger reformer, endringer, men landet har liksom vært styrt av «det som de fleste er enige om». Valgkampen har vært nesten helt fri for politiske stridsspørsmål. Bare partiet Alternativ for Tyskland (AfD) på ytterste høyre fløy, med sitt fiendtlige budskap mot innvandrere, har stått fram.

Svært viktige spørsmål hvor Tyskland spiller en viktig rolle i verden har kommet i bakleksa. Dette gjelder USA under president Donald Trump som står som en upålitelig venn for Europa, det gjelder samarbeidet med Frankrike om framtida for EU, det gjelder EU når Storbritannia melder seg ut og det gjelder det grønne skiftet som hele Europa må gjennomføre. Det gjelder også forholdet til autoritære naboer som Russland og Tyrkia. Og det gjelder politikken for innvandring til EU. I tillegg kommer sikkerhet for europeiske borgere etter mange terroristiske angrep.

Det ovenfor nevnte er utenrikspolitikk. Men det er også mye som forfaller på grunn av manglende vedlikehold i det ellers så vellykkede tyske samfunnet. Økende sosiale klasseforskjeller er et sjukdomstegn i en velferdsstat. Et rikt land med en fattig velferdsstat er et tankekors i et land hvor uttrykket sosial markedsøkonomi hører hjemme, hvor det er naturlig å drøfte hvordan rollene mellom en stat, styrt av «Mutti» Merkel, og et rått og kapitalistisk næringsliv skal fordeles. Det er ikke tilfeldig hvorfor Merkel kalles «Mamma». Hun er statens trygge favn for innbyggerne - om det måtte vare.

Valget er et stort gjennombrudd for AfD som blir tredje største parti i Forbundsdagen. Dette vil nok skape adskillig oppstyr i tysk politikk og muligvis bråk i Forbundsdagen. Men ingen andre partier vil samarbeide med AfP. Den ene av partiets ledere, Alexander Gauland, som har uttrykt nynazistiske tanker, snakket i går om å ta «vårt land og vårt folk tilbake».

De partiene som Merkel må forsøke å få med seg er fridemokratene i FPD og De Grønne. De har fått omtrent like stor støtte som venstrepartiet Die Linke.

Angela Merkel kan humoristisk nok ende med å lede «Jamaica». Hvis hun får med seg FDP, med sin gule partifarge, De Grønne, naturlig nok med grønt, og sitt eget CDU, med svart partifarge, samt CSU på slep fra Bayern, har hun fargene i flagget til Jamaica. Men dette kan bli betydelig vanskeligere enn å styre øya Jamaica. FDP og De grønne har stikk motsatt standpunkter når det gjelder miljø, sikkerhet, innvandring og EU, blant annet.

Tyskland har aldri hatt mindretallsregjeringer. Ingen partier i Forbundsdagen har støttet ei regjering uten å sitte rundt regjeringsbordet. Dette er en politisk sedvane, ikke et krav i Grunnloven. I det gjenforente Tyskland, etter 1990, har ingen partier noengang hatt reint flertall blant de folkevalgte, heller ikke søsterpartiene CDU og CSU samlet. I det gamle Vest-Tyskland vant forbundskansler Konrad Adenauer i 1957 reint flertall for CDU og CSU med 50,2 prosent av stemmene. Det var første og siste gang i Vest-Tyskland.

Da Merkel i 2005 vant valget og ble den første kvinnelige kansleren i Tyskland dannet hun den første storkoalisjonen mellom CDU/CSU og SPD. I hennes andre regjering fra 2009 inngikk hun regjeringssamarbeid med FDP. Etter valget i 2013 falt fridemokratene ut av Riksdagen, og da vendte Merkel tilbake til sosialdemokratene.

Gerhard Schröder fra SPD, Merkels forgjenger, satt som forbundskansler fra 1998 til 2002. Hans to regjeringer var begge et samarbeid mellom SPD og De Grønne.

Helmut Kohl fra CDU satt som forbundskansler i Vest-Tyskland da Tyskland ble gjenforent i 1990. Alle hans fem regjeringer, fra 1982 til 1998, var et samarbeid mellom CDU/CSU og FDP.

Før ham hadde sosialdemokratene forbundskansleren i Vest-Tyskland. Det var Willy Brandt fra 1969 til 1974 og Helmut Schmidt fra 1974 til 1982. Begge hadde et regjeringssamarbeid med FDP.

Sånn er den tyske sedvanen i politikken. Den blir neppe brutt nå. Men tyske regjeringsforhandlinger er ofte ikke kortvarige. Utfallet kan få følger for Europa, men foreløpig ser det ut som «stø kurs».