Skal bøllene vernes?

LONDON (Dagbladet): Mens statsminister Tony Blairs justisminister er i ferd med å snike en lov om beskyttelse av privatlivets fred inn bakveien, har en statssekretær i finansdepartementet og jarl Spencer sperret hovedinngangen for en slik bestemmelse.

De fleste er enige om at en offentlig person som i sitt privatliv oppfører seg i strid med det han eller hun hevder offentlig, ikke har ubetinget krav på beskyttelse av sitt privatliv og må i noen grad finne seg i at det blir avslørt i mediene.

Britiske kommentatorer snakker om «raidet mot middelklassen og småsparerne» som ledes av «The Paymaster General» Geoffrey Robinson. Han er en meget vellykket forretningsmann og nå statssekretær med ansvar for skattepolitikken hos finansminister Gordon Brown, som under valgkampen gikk til harde angrep på skattesnyterne. Det er nå avslørt at paymaster Robinson har 120 milllioner kroner stukket bort i skatteparadiset Guernsey og noe liknende snusk på Bermuda.

  • Samtidig har britene fulgt skilsmissen i Cape Town. Den overskygget forhøret av Winnie Mandela, og det som foregikk der må ha fått windsorene til å humre foran tv-boksene. Jarl Spencer ble verdenshelt da han i Westminster Abbey hudflettet kongehus og presse og sa om sistnevnte at den befant seg i den andre enden av den moralske skalaen.
  • Det ble kjent at den store moralske helt hadde hatt 12 elskerinner på noen måneder og at han nektet kona å bli med til søsterens, folkets prinsesse Dianas, begravelse i London. Han tok med seg en elskerinne i stedet.
  • Alt dette visste selvfølgelig britiske journalister, men det var ikke opportunt å slå igjen mens folket hyllet jarlen for hans moralske fordømmelse av kongehus og presse. Nå kalles jarlen en bølle og en skjørtejeger og er ikke levnet noen ære. Spesielt ikke blant den kvinnelige delen av befolkningen.
  • EMKs artikkel 10 om ytringsfrihet har en regel om rett til å gi og motta informasjon. Artikkel 8, derimot, beskytter privatlivets fred. En følge av EMK er at borgerne kan gå rettens vei med klager på avgjørelser foretatt av offentlige myndigheter. Lord Irvine mener at dette også må gjelde avgjørelser i the Press Complaints Commission, PCC, som er det samme som den norske Pressens Faglige Utvalg, PFU. Verken PCC eller PFU er statlige organer, men ved å la EMKs klagehjemmel også gjelde PCC, innfører lord Irvine en rett for staten til å gripe inn og dømme i saker den bør holde seg meget langt unna.
  • Dette har selvsagt også vakt storm i britisk presse og langt inn i politiske kretser.
  • Men det største hinder for lovfestet beskyttelse av privatlivets fred er altså lordene og politikerne selv.

Skilsmissesaken avslørte at han også befant seg der. Hadde jarl Spencer latt seg skille fra Victoria i Storbritannia, ville han unngått all denne drepende publisiteten, men det ville blitt dyrere for ham. Jarl Spencer ville ikke føre saken der fordi han trodde det ville bli dyrere for ham. Det hadde han ikke råd til, for han tjener tross alt bare 10 millioner kroner i året, sier han.

Det ble også avslørt at Victoria har vært anorektisk og narkoman og at hun har hatt en lengre opphold på alkoholikeranstalt - hvor hun for øvrig var sammen med det andre «lyset» fra Westminster Abbey, Elton John.

Dermed har Robinson og Spencer sørget for at det stadig er like vanskelig å få vedtatt noen lov som forbyr pressen å bryte offentlige personers private fred eller ufred. Dette skjønner de fleste, men ikke lord Irvine of Lairg, en annen av Blairs menn, som er Lord Chancellor og leder for Overhuset som rikets øverste domstol. Han har overoppsynet med at den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, blir inkorporert i britisk lov.

I mellomtida arbeides det med å lovfeste visse regler for pressens oppførsel. De vil legge ned forbud mot snikfotografering og annen inntrengen i folks private sfære.

Men det går langsomt. Labour lot pressen forstå, lenge før valget, at en Labour-regjering ville holde seg unna mediene. Allerede for et par- tre år siden begynte Rupert Murdoch å oppvarte Tony Blair. Murdoch-mediene ga Labour god behandling under valget, og takken for det er at regjeringen nøler med å fremme lover som regulerer deres frihet. Den samme behandling kan Murdoch vente seg i forhold til monopol- og konkurranselovene.