Arbeid og økonomi:

Skal det svartmales i valgkampen, er arbeidspolitikken et godt sted å starte

Problemene vi vil få med framtidas arbeidsliv er langt mer alvorlig enn det valgkampen gir inntrykk av, skriver Ola Magnussen Rydje.

Meninger

Selv om arbeid flopper som valgkampsak, er trendene i arbeidspolitikken urovekkende. Utenforskap, elendig tilstander i byggebransjen, en for stor andel unge uføre, eldrebølge, og den fallende sysselsettingsgraden vi har hatt siden årtusenskiftet byr på store problemer i årene som kommer. Når vi kombinerer det med de lange trendene på digitalisering og automatisering av arbeidslivet, som kan skrelle vekk tusenvis av arbeidsplasser, ser det enda styggere ut.

Flere av problemene kommer av at selv om teknologiutviklingen går raskt, skjer den ikke over natta. Selv om det er grunn til å være optimistisk over markedets evne til å tilpasse seg, og på ny skape arbeidsplasser i stor skala, kan ventetiden bli lang og tung å takle, slik den også var etter den forrige store industrielle revolusjonen. Forfatter og seniorredaktør i The Economist, Ryan Avent, beskriver det godt i boka «The Wealth of Humans»:

«Økonomien, og samfunnet, vil forsøke å tilpasse seg. Justeringene vil bety stagnerende lønninger for arbeidere, økende ulikhet, og en svakere og falmende tilknytning til arbeidslivet for mange andre». Det setter press på den norske fordelingspolitikken, som i stor grad er tuftet på arbeid og en sammenpresset lønnsstruktur. Legger vi til spådommen om at vi får om lag en milliard flere arbeidstakere på verdensbasis over den neste generasjonen, ser jeg ingen grunn til å la være:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skal det svartmales i valgkampen, er arbeidspolitikken et godt sted å starte.

Det var tilsynelatende også Arbeiderpartiets strategi før årets stortingsvalg. Regjeringens skattekutt til de formuende, svekking av arbeidsmiljøloven, åpning for mer midlertidighet og økende arbeidsledighet etter oljeprisfallet, er punkter som vil stå igjen som viktige markører i Solbergs ettermæle. Som opptakt til en valgkamp for Jonas Gahr Støre var det nærmest perfekt. I 2017 skulle han vinne valget på arbeidspolitikken.

Det så lovende ut, men så skjærer det seg. Regjeringens skattepolitikk, selv om den utvilsomt var upopulær hos Ap-velgere og sympatisører da den ble kjent, har ikke gitt noen vedvarende velgeropptur. Arbeiderpartiet argumenterer helt korrekt med at det økonomiske handlingsrommet framover vil være trangere, og at skattekutt følgelig kan betyr mindre velferd. Men velgerne kjenner det ikke på kroppen: Solberg-regjeringens enorme oljepengebruk har gjort oss vant med pose og sekk.

Effektene av den generelle tilgangen til midlertidige ansettelser ble også moderat, sett med både Aps og Høyres øyne. Ikke øker den dramatisk, ikke får den like mange unge ut i arbeidslivet som vi skulle ønske. Det vil alltid være de som lider av svekket vern i arbeidslivet, men regjeringens deregulering blir ikke oppfattet som den store krisen blant folk flest.

Heller ikke høy arbeidsledighet ble en mobiliseringsfaktor for Ap. Pilene peker oppover for norsk økonomi, og regjeringen tar æren. Arbeiderpartiet har prøvd å nyansere og komplisere budskapet i takt med fallende arbeidsledighet, men lykkes ikke nevneverdig godt.

Det er problematisk. Når det partiet med størst troverdighet i arbeidspolitikken ber folk vurdere regjeringen på skatt, ledighet og svekka rettigheter i arbeidslivet, tar velgerne det på alvor. Men det er få av dem som ser en krise der Arbeiderpartiet setter søkelyset. Det har tatt oppmerksomheten vekk fra de mest alvorlige problemene: Lav sysselsettingsgrad de siste tjue årene, utenforskap, svart arbeid, arbeidslivskriminalitet i byggebransjen, eldrebølge, migrasjon, automasjon, og krympende handlingsrom i budsjettene. Det har gitt velgerne en falsk trygghet.

Arbeiderpartiet har forsøkt å kompensere for det i argumentasjonen de siste månedene, men budskapet blir for komplisert for velgere som per i dag ikke deler virkelighetsbeskrivelsen. Høyres tallknusere ser de samme bekymringsverdige trekkene som Arbeiderpartiet, men vil ikke snakke om det, fordi de vinner den pågående debatten.

De konkrete svarene på de store problemene lar derfor vente på seg. Slik kan det ikke fortsette. Vi kommer ikke unna globale trender ved hjelp av retoriske finter i en valgkamp. Alarmklokkene bør ringe i ethvert ansvarlig parti.

Dersom Høyre vinner valget, får vi håpe de begrenser feiringen og selvtilfredsheten til en kort seremoni før de finner noen flere, bedre og nye løsninger enn de har i dag. Og dersom det blir Arbeiderpartiet, får vi håpe de tar sin egen virkelighetsbeskrivelse gravalvorlig, og at sysselsettingsproblematikken får den oppmerksomheten den trenger.