FEIL VEI: «Er det realistisk å tro at mer stigmatisering vil få folk til å slutte hvis de ikke har sluttet til nå?» spør tobakksforsker Gunnar Sæbø. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
FEIL VEI: «Er det realistisk å tro at mer stigmatisering vil få folk til å slutte hvis de ikke har sluttet til nå?» spør tobakksforsker Gunnar Sæbø. Foto: Fredrik Varfjell / NTB ScanpixVis mer

Skal det være nedverdigende å røyke?

Folkehelsen blir ikke bedre av at røykere stigmatiseres og føler skam.

I New Zealand og Finland tas det nå til orde for å «fase ut» alle former for tobakksbruk i befolkningen innen henholdsvis 2025 og 2040. Dette skal skje ved å forhindre nyrekruttering og oppfordre røykerne enda sterkere til røykeslutt enn i dag. Også i Norge ønsker mange å basere den framtidige tobakkspolitikken på en visjon om et fullstendig tobakksfritt samfunn. Hvis dette skal bli en realitet uten et totalforbud, må vi være forberedt på at veien kan bli lang og brulagt med svært sterke virkemidler. Ett av dem kan være å stigmatisere både røykingen og røykeren. Hvor klokt vil det være? Og ønsker vi en slik utvikling?

Tobakkspolitikken i den vestlige verden har de siste tiåra vært basert på en kombinasjon av avgiftsøkninger, tilgjengelighetsrestriksjoner, informasjonskampanjer og en klart uttrykt norm om at røykfrihet er å foretrekke. Fordi helseskadene av røyking er så godt dokumenterte, og fordi det heller ikke fins noen nedre grense for et risikofritt sigarettforbruk, har man i folkehelsens navn kunnet gå langt i å begrense både røykeatferd, salg og promotering av tobakk. Denne politikken har bidratt til en betydelig nedgang i antall røykere. Dette er selvfølgelig en gledelig utvikling. Mange helseplager er unngått og flere liv er reddet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel kommer det nå signaler fra mange land om at denne politikken synes å komme til en pris, i form av enkelte utilsiktede konsekvenser. Eldre dagligrøykere føler seg stigmatisert fordi normen om røykfrihet oppleves som så sterk at den blir problematisk å avvike fra. De «stemples» som annerledes gjennom negative stereotypier og atskilles tydeligere enn før fra ikke-røykerne, for eksempel gjennom røykeloven. Fordi det kan oppleves som nedverdigende å være røyker, ønsker mange yngre som røyker «av og til» eller på fest ikke å kalle seg røykere i det hele tatt.

En nylig utgitt SIRUS-rapport viser hvordan røykere som ikke får til eller vil slutte, utvikler nøytraliserings- og motstandsteknikker for å legitimere sin fortsatte røyking. Dette kan være naturlige reaksjoner når en tobakkspolitikk som kommuniserer at røyking er sosialt uakseptabelt ikke gir det ønskede resultatet på individnivå - det vil si røykeslutt. Røykerne ser heller ikke nødvendigvis nyansen mellom røykehandlingen og seg selv som personer. Dette kan føre til utvikling av en negativ røykerbasert sosial identitet: «Fordi jeg røyker, er jeg en mislykket person…».

Den statlige tobakkspolitikken er basert på en balanse mellom paternalistiske grep for å informere og verne enkeltindivider og smågrupper mot fare, og en liberalistisk orientert overlating av ansvar til den enkelte. Gjennom høye avgifter, strenge restriksjoner og fryktkampanjer kommuniserer staten til innbyggerne at røyking er farlig og noe som bør unngås. Men selve forbruksvalget er det enkeltindividet som tar. Og det valget bør være informert og kunnskapsbasert.

Mange av dagens dagligrøykere begynte å røyke før de var myndige og er kanskje avhengige av nikotin i dag på en måte som innebærer at deres tobakksbruk ikke nødvendigvis er uttrykk for et «fritt» valg. Derfor er det rimelig med en viss grad av statlig paternalisme på tobakksfeltet, for avhengighet kjennetegnes nettopp av opphevelse av frihet og selvbestemmelse. Vern mot passiv røyking er et annet viktig argument for paternalistiske inngrep. Men gevinstene av slike intervensjoner på befolkningsnivå bør alltid veies opp mot kostnadene på individnivå.

Følg oss på Twitter

En tobakkspolitikk som bidrar til stigmatisering av røykere vil nok kunne få noen røykere til å slutte å røyke, noe som vil kunne gi et positivt nettobidrag til folkehelsen. Men stigma kan også gjøre helsen til dem som ikke får til å slutte dårligere, noe som kan gi et negativt bidrag til folkehelsen og dessuten være i strid med den enkeltes rett til verdighet. Hvis balansen mellom statlig paternalisme og hensynet til enkeltindividene skulle tippe for langt over i stigmatisering, og kanskje til og med diskriminering, av røykere, kan den ønskede effekten av intervensjoner gjort i folkehelsens navn bli forhindret. Å fortsette en restriktiv tobakkspolitikk dersom stigmaet blir for sterkt, kan altså ha potensielt kontraproduktive konsekvenser i det lange løp: det kan bli stadig vanskeligere å stå fram som røyker (for eksempel i jobbsøkingssammenheng), og det vil kunne produseres skam og skyldfølelse.

Til nå har det ikke vært noe mål i tobakkspolitikken å stigmatisere røykeren, bare å «denormalisere» røykeatferd. Likevel ser vi at mange av dagens røykere allerede gir uttrykk for følelser av å være stigmatisert. For å få andelen røykere i befolkningen ytterligere ned, kan det i framtida bli aktuelt å gjøre mer aktivt bruk av stigma som et «folkehelseverktøy». Ønsker vi dette?

Mange vil på ideologisk grunnlag hevde at det ikke er statens oppgave å skjemme ut sine innbyggere. Erfaringer fra andre helseområder, som hiv/aids og mentale lidelser, har heller ikke levert mange gode argumenter for at stigmatisering er et egnet virkemiddel i folkehelsepolitikk. Mot dette kan man innvende at det ikke er rimelig å sammenlikne tobakksforbruk med langvarige problemer som aids og alvorlige psykiatriske lidelser. Viktigst er det at et røykerstigma faktisk kan overkommes ved den personlige seieren det vil være å slutte å røyke. Og vi bør jo søke å stimulere til røykeslutt. Samtidig er det et faktum at tre av fire av de gjenværende røykerne i Norge faktisk har forsøkt å slutte, majoriteten av dem flere ganger. En betydelig andel av dem har utviklet nikotinavhengighet, en av de sterkeste avhengighetene som finnes.

Skal det være nedverdigende å røyke?

Er det rimelig å stigmatisere dem fordi de ikke har fått til å slutte? Og er det realistisk å tro at mer stigmatisering vil få dem til å slutte hvis de ikke har sluttet til nå?