Skal dette være Nordens beste krim?

Stina Jacksons «Sølvveien» er uforståelig opphauset.

PRISVINNER: Svenske Stina Jackson har fått flere priser for sin første krimroman. Foto: Andrew Kowalyshyn
PRISVINNER: Svenske Stina Jackson har fått flere priser for sin første krimroman. Foto: Andrew KowalyshynVis mer

Rundt påsketider hadde vi i Dagbladet en uhøytidelig og høyst uvitenskapelig kåring av hvilket land som skriver best krim; Sverige eller Norge. Selv holdt jeg en knapp på Sverige. De er tross alt dobbelt så mange som oss. De har en lang krimtradisjon, og i tillegg hadde de nylig utgitt den fantastiske krimmen til Mikael Niemi; «Koke Bjørn».

Men at Stina Jacksons «Sølvveien» ble kåret til årets beste krim i nabolandet i 2018, tyder ikke på at de har et vell å ta av. Det gjelder forsåvidt hele Norden, med tanke på at debutanten Jackson nylig også mottok den nordiske krimprisen «Glassnøkkelen» for boka.

Thrillere i midnattssol

Prisdrysset er ganske uforståelig for meg. «Sølvveien» er helt grei krim, velskrevet og skjebnetung på sitt vis. Men den er på ingen måte eksepsjonell. Tvert om. Debutanten Jackson synes å ha fulgt med på hvilken krim som er in for tiden: Psykologisk thriller, der vi i Norden selger inn vår natur, med midnattssol, mørke vintre og grisgrendte strøk. I dette tilfellet området langs Sølvveien, det vil si riksvei 95, som strekker seg fra Skellefteå til Bodø (må ikke forveksles med Sølvveien som går fra Oslo til sølvgruvene på Kongsberg).

Langs denne avsidesliggende veien kjører desperate Lelle hver eneste natt. Det har han gjort siden datteren Lina forsvant tre år tidligere. I bilen har han lange, fiktive samtaler med Lina, mens han oppsøker de mest avsidesliggende steder i håp om å finne spor etter henne. Han har mistet jobb og kone. Han røyker og drikker og får raserianfall overfor politiet som ikke gjør noe. Da ei ny ung jente forsvinner, påfallende lik hans Lina, er han overbevist om at det er en forbindelse mellom sakene. Ingen tror ham.

Porno-Bjørn

Vekselsvis får vi historien til søtten år gamle Meja. Hun bor med sin nevrotiske, alkoholiserte og psykisk syke mor, og har vært på rømmen fra barnevernet gjennom hele barndommen . Nå er de på vei til et nytt hjem og en ny mann. Det viser seg å være en falleferdig rønne langt pokker-i-vold, hos en skitten einstøing kalt Porno-Bjørn. I del to blir vi kjent med en tredje jente. Hun våkner opp innesperret i en bunker, voktet av en uforutsigbar skikkelse med finlandshette.

Dette er en helt grei krim. Sobert skrevet, med fine naturskildringer i det norrlandske landskap, som Jackson selv har vokst opp i og derfor kjenner godt. Boka er krydret med overbevisende typer; et dophue av en unggutt som var Linas kjæreste, de underligste skikkelser som har søkt tilflukt i skogen, den staute politimannen Hassan, Mejas nye kjæreste og hans underlige familie.

Skuffende avslutning

Men det er noe skjematisk over skrivestilen, og Jackson klarer ikke bygge opp den creepy stemningen som denne typen spenningsroman bør ha. De mange kjøreturene til Lelle blir også vel ensformige etter hvert, mens Jackson har langt bedre grep om unge Meja. Aller mest skuffende er avslutningen. Den er forbausende forutsigbar og abrupt.