Skal disse få bestemme?

Tre middelaldrende menn i svarte kapper satte tirsdag 26. juni til side det norske folkevalgte storting har slått fast gjennom 90 år. Tre dommere, en fra Lichtenstein, en fra Island og en med embetsmannsnavnet Bull fra Norge avgjorde at Norge ikke skal beholde de eierreglene for vannkraft, såkalt hjemfall, som vi har hatt siden 1917.

EFTA-domstolen i Luxemburg har talt etter at EUs tilsynsorgan med EØS-avtalen, ESA, gikk til sak mot Norge. I EU-systemet møter vi en embetsmannsstat som vi trodde vi forlot ved innføringen av parlamentarismen i 1888: Skal Norges regler for utvinning av våre naturressurser fastsettes av tre menn i et rettslokale i Luxemburg? Er det dét som er igjen av folkestyret og den nasjonal sjølråderetten i EØS-landet Norge i 2007 - etter tretten år som en del av EUs indre marked med fri flyt av kapital og arbeidskraft gjennom EØS-avtalen?

Da EFTA-domstolens president, Carl Baudenbacher, satte domstolens møte tirsdag, spurte han om noen kjenner til om retten er inhabil. Det ar det ingen som kunne si. Grunnen er at det ikke finnes noen oversikt over hva slags biverv dommerne har. Har dommernes formann oppdrag for noen av selskapene som ønsker å kjøpe seg inn i norsk vannkraft? Vi vet ikke og får ikke vite det. EFTAs revisjonskomité har forsøkt å finne ut av biervervene til dommerne i en årrekke. Regnskapet for 2006 er ikke godkjent, fordi revisorene ikke har fått de opplysninger de har bedt om og som gjelder hvilke aktiviteter dommerne har ved siden oppgaven som dommer i EFTA-domstolen (Aftenposten 21. juni). EFTA-domstolens president, Carl Baudenbacher, er den som har det mest omfattende bierverv. Han leder et institutt for forretningsjus ved Universitetet i St. Gallen i Sveits og pendler mellom instituttet og domstolen.

Behandlingen av hjemfall i Norge i begynnelsen av forrige århundre var derimot en oppvisning i demokrati. Konsesjonslovene og spørsmålet om hvem som skal eie vannkraften, var det viktigste politiske spørsmålet gjennom vel 12 år fra unionsoppløsningen i 1905 til Høyesterett i 1918 godkjente lovene. Debatten i Stortinget om hjemfall og konsesjonslovene i 1909 varte i to uker. Det stenografiske referatet i Stortingstidende dekker over 1100 sider, og hjemfallsløsningen var et politisk kompromiss som har stått seg gjennom skiftende politiske flertall i hundre år.

Høyesterettsdommen fra 1918 var en markering av at den økonomiske liberalismens æra var slutt. En fjerning av hjemfallsretten vil være en markering av at den økonomiske nyliberalismen har fått det endelig nakketaket på norsk elforsyning. Det kan koste hver av oss dyrt og komme til å ta lommeboka i kalde og mørke vinternetter.

Hjemfallsretten innebærer at privateide vannfall og kraftverk skal overføres til staten uten vederlag etter 60 år, mens offentlig eide kraftverk får evigvarende konsesjoner. Ved hjemfall mottar vertskommunene for kraftverket en tredel av verdien av kraftverket.

I Norge har vi større verdier i kraftverk og kraftlinjer enn i industri. Den gjennomsnittelige spotprisen i 2006 var 39,7 øre. Det gir en verdi på den norske kraftproduksjonen i 2006 på omkring 48 milliarder kroner. Hjemfallsreglene har sikret at verdiskapningen fra kraftproduksjonen har kommet folket til gode. Det har vært en inntekt til deg og meg, en årlig verdiskapning som vi vil trenge når statskassen skal betale pensjoner til stadig større årskull i de kommende tiårene.

Med en vedlikeholdskostnad på 1 øre per kilowattime, kan nedbetale norske vannkraftverk kjøres i hundre år. Deretter kan de kjøres i nye hundre år til omtrent samme kostnad til vedlikehold. Nedbetalte vannkraftverk er rene pengemaskiner. Til en kostnad på omkring tre øre per kilowattime, produserte nedbetalte vannkraftverk strøm som i snitt ble solgt til en spotpris på 39,7 øre i 2006. Det gir en brutto fortjeneste på vel 36 øre per produsert kilowattime. Sannsynligvis vil klimaendringer gi vesentlig mer nedbør og tilsvarende større kraftproduksjon i årene framover og enda større inntekter.

88 prosent av norske vannkraftverk er offentlig eid. En rekke spørreundersøkelser i de siste årene har vist at ni av ti av oss ønsker norske eiere til vannkraften. To av tre vil dessuten at eierne skal være offentlige.

«Såkalt eiernøytralt hjemfall ... åpner for omfattende strukturendringer i norsk energiforsyning. Fritt salg av kraftverk vil føre til færre og større enheter, med stort innslag av private og utenlandske eiere... Kommuner vil selge seg ut i betydelig grad når dagens regler for eierskap i kraftverk endres.» Det var konklusjonen i ECONs utredning «Eierskapsnøytrale konsesjonsregler for vannkraftproduksjon» som ble utført for Olje- og energidepartementet i 2002.

Helt siden EØS-avtalen ble undertegnet i 1992, har staten vært overbevist om at hjemfallsretten ikke er berørt av EØS-avtalen. Det har Stortinget også hatt god grunn til ettersom EØS-avtalen artikkel 125 fastslår at «Denne avtale skal ikke på noen måte berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten.» Heller ikke 2001 hadde noen «oppdaget» at Stortinget, skiftende regjeringer og norske myndigheter hadde hatt feil hele tida: «(…)Forvaltningen av naturressursene faller utenfor EØS-avtalens område» (min oversetting) het det i brevet fra Olje- og energidepartementet til EØS-overvåkingsorganet ESA 28. november 2001.

De rød-grønne vil sikre dagens offentlige eierskap i vannkraftsektoren, mens opposisjonen er sterkt uenige, også seg imellom. Bare Høyre og Fremskrittspartiet jubler etter hjemfallsdommen og vil åpne for utenlandske eiere i norske vannkraftverk. Det vil være en «gavepakke til utenlandske selskaper», mener imidlertid tidligere statsminister Kåre Willoch. Etter dommen tirsdag stiller det oss overfor følgende problemstiling: Kan vi godta at EU skal tvinge oss til å endre eierskapsreglene slik at Europas største privateide kraftkonsern, tyske EON Energi, svenske Vatenfall, finske Fortum, amerikanske pensjonsfond eller nyrike russiske oljesjeiker skal kunne sikre seg deler av inntektene fra våre arvede pengemaskiner? Det vil være et ran av framtidige generasjoner, av våre barn og barnebarn.