Skal du se én film neste år, se denne

«Det hvite båndet» er en trykkende spenningsfilm om menneskets iboende ondskap.

||| FILM: Scenen til bildet som illustrerer denne teksten er talende for Michael Hanekes film, Gullpalmevinneren for 2009, «Det hvite båndet».

Året er 1912. Vi befinner oss i en liten landsby nord i Tyskland. Nærmere bestemt hjemme hos pastoren (Burghart Klaussner), på hans kontor, der hans eldste sønn, Martin (Leonard Proxauf), nå står skolerett foran ham. Scenen er, som resten av filmen, skutt i svart-hvitt. Et grep Haneke benytter for å skape en følelse av at dette er en historisk film, og en film med skyggesider. Lyset er naturlig, men kontrastfylt. Veggen bak den unge gutten er grå, og det henger et kors på den. Symbolet på farens posisjon i byen er til stede i scenen. Bildet veksler mellom sønnen og faren, patriarken som sitter bak sitt tunge skrivebord. Maktstrukturen er tydelig.

«Vet du hva du har gjort galt?»

Farens spørsmål henger i luften. Kameraet hviler på sønnens fjes, frykten er tydelig. I en tidligere scene har vi fått oppleve oppdragerens harde spanskrør. Den psykologiske terroren gjør scenen klaustrofobisk.

«Du vet ikke? Da skal jeg fortelle deg en historie om en annen ung manns skjebne», fortsetter faren. «Om en annen ung mann som begynte å få ringer under øynene. Som ble mer og mer ukonsentrert. Som fikk byller på kroppen. Og som ble holdningsløs og krokrygget. I ung alder så han ut som en olding. Og vet du hvorfor? Skjønner du hvorfor jeg forteller deg dette?»

Artikkelen fortsetter under annonsen

En tåre triller nedover kinnet på gutten. Masken sprekker. Faren er uberørt. Den kristne moralen skal overholdes. De absurde løgnene om onaniens styggedom benyttes som middel. Guttens armer skal siden bindes fast hver natt.

«Jeg la handlingen til denne perioden i tysk historie, siden den bød på den mest framstående formen for ekstremisme», uttalte Haneke under årets Cannes-festival.

Likevel vil jeg hevde at «Det hvite båndet» er en tidløs, universell fortelling, som like fullt kunne vært lagt til ethvert samfunn der håp, forståelse og likeverd er mangelvare, og der totalitarismen rår.

«En tysk barnefortelling» lyder filmens undertittel. Det er en tittel med dobbelt betydning. Filmens mål er å beskrive årsaken til framveksten av fascismen i landet. I tillegg spiller barna i «Det hvite båndet» hovedrollen, slik som barn alltid spiller en sentral rolle i Hanekes filmer. Deres uskyld, deres tilnærming til verden, deres evne til å suge til seg kultur og moral, gjør dem godt egnet til å skildre ethvert samfunn. Barna er Hanekes lakmustest. Og i «Det hvite båndet» er pH-verdien sur.

Når det er sagt, filmen har ingen klare hovedpersoner, og i stedet byr Haneke på et persongalleri som er så rikt at det hadde vært en episodeserie verdig. Filmen er en retrospektiv fortelling bygget opp som en kriminalhistorie, og begynner med en aldrende stemme som tar oss med tilbake til den gang da han var lærer i en liten landsby, nord i Tyskland. Det tyske språket, alderen på stemmens eier og alvoret som preger den, bringer tankene til liknende vitnesbyrd, der temaet har vært andre verdenskrig og jødeforfølgelse. Samtidig er det noe drømmende over det hele, eller, som vi oppdager etter hvert som handlingen skrider fram, noe marerittaktig.

«Det hvite båndet»

6 1 6
Regi:

Michael Haneke

Orginaltittel:

«Das Weisse Band»

Se alle anmeldelser

Historien begynner med at byens lege blir utsatt for en alvorlig ulykke. Noen har spent opp en vaier der de vet legen vil komme ridende. Ulykken bidrar til å spre usikkerhet og anklagelser, men ikke minst får vi se et samfunns behov og evne til å feie skiten under teppet. Tempoet i filmen er rolig, og av Hanekes filmografi er «Det Hvite Båndet» nærmest «Pianolærerinnen» (2001) i uttrykket. Men «Det Hvite Båndet» er langt mer observerende, kamerabevegelsene er jevne, tablåene er nøye gjennomtenkt og vakre. Det er noe Bergmansk over dramaet, noe Bresson-aktig over uttrykket. Men til tross for at filmen er tålmodig, er spenningen i den elektrisk, og igjen benytter Haneke seg av det ekstreme og det sjokkerende for å belyse sosiale, psykologiske og samfunnsmessige problemstillinger. Vi serveres incest, mishandling og psykisk vold - overgrep som utspiller seg mellom linjene, aldri eksplisitt, men i det skjulte. Som i hans «Skjult» (2005), som av Time Magazine nylig ble utropt til det siste tiårets viktigste spillefilm, bruker Haneke små årsaksforhold til å belyse store ettervirkninger.

I «Det hvite båndet» er det en rekke hendelser som aldri blir forklart eller utdypet. Haneke gjør dette for å trigge fantasien vår, for å gjøre vår tolkning av det som skjer til en del av den helhetlige filmopplevelsen. Og i likhet med «Skjult» (2005) byr «Det hvite båndet» på et mysterium som det er vanskelig å komme til bunns i. Haneke antyder mer enn han presiserer, han stiller spørsmål. Eller rettere sagt, han retter spørsmålene mot oss.

En mulig innvending mot Hanekes film er dysterheten i den. En innvending jeg mener er ubegrunnet, da filmen inneholder en rekke lystbetonte scener, håp og kjærlighet. Scener det kanskje er lett å glemme da rulleteksten begynner, men som er der, og som er svært viktige for helheten.

I stedet syns jeg perfekt er et bedre ord for å beskrive «Det hvite båndet». Det er i hvert fall et verk laget av en perfeksjonist og hver scene framstår ekstremt gjennomarbeidet, men også svært organisk. At Haneke hadde over 7000 barn på audition sier noe om hvilket arbeid og hvilken betydning han legger i selv de minste detaljer. Barna han til slutt valgte er som hentet fra et August Sander-fotografi. De er selv et middel i Hanekes mesterverk, der kontrastene mellom tilsynelatende uskyldsrene, vakre barn, og den underliggende ondskapen som rår i landsbyen, er stor.

Skuespillet er upåklagelige, men skal jeg framheve enkeltprestasjoner må det være de sorgfulle sekvensene mellom doktorens datter, Anna (Roxane Duran) og hennes bror, Rudolf (Miljan Chatelain). Disse scenene er gripende, ja, helt inn til margen. Og situasjonen der de to unge menneskene prater om døden, er lite annet enn evigheten verdig.

Du kan lese anmeldelsene av resten av julens kinoaktuelle

filmer i Dagbladet 26. desember.