Skal fysikken gå av med pensjon?

AKADEMIA: I løpet av en seksårsperiode har 14 av Fysisk institutts vitenskapelige ansatte gått av med pensjon. Mer enn en tredel av våre faste vitenskapelige ansatte er over 60 år. En gyllen sjanse til fornyelse av fagfeltet, tenker du kanskje? Det er bare det at de blir ikke erstattet! Av de 14 ledige stillingene har vi bare kunnet ansette nye folk i tre.

Nesten all norsk forskning hører til kategorien anvendt forskning, altså forskning hvor man vet hva resultatene skal brukes til. Helt sentrale samfunnsoppgaver skal løses gjennom slik forskning og utvikling, og det som er av midler går derfor til å finansiere sentre og tverrfaglige prosjekter med målsetning om å gjøre Norge klimanøytralt eller kurere kreft. For å løse disse oppgavene trengs det fysikere.

Noen må undervise, veilede og løfte opp de som skal inngå i fremragende sentre og prosjekter. Allerede nå har vi problemer med å dekke den nødvendige basisutdanningen, langt mindre ressurser til en vitalisering av undervisningen slik at den kan møte de behov og forventninger dagens studenter har.

«Kan dere ikke bare skaffe eksterne midler?» Jovisst kan vi søke prosjektmidler fra EU, Forskningsrådet og andre kilder. Forskerne våre gjør da også det, ofte med hell. Resultatet er uhyre travle forskere som søker om fri fra undervisningen… En annen hake ved prosjektmidler er at de nesten alltid retter seg mot anvendt forskning. Den vitenskapelige aktiviteten dreies derfor vekk fra grunnforskning.

Gjør det noe? Forskning som søker å øke kunnskapen vår om hvordan verden, naturen, henger sammen er en aktivitet som definerer oss som mennesker. Men ikke bare det: Den «unyttige» grublingen og eksperimenteringen til fysikere før oss har muliggjort CT og MR, world wide web og GPS. Og fra tid til annen dukker det opp en teori som gir oss et nytt verdensbilde og en ny måte å se oss selv på. Ikke dårlig, til unyttig å være?