DEBATT

Skal jeg dø nå, mamma?

Er litt medmenneskelighet for mye forlangt?

UTSATT: Sønnen min ble ikke gjenopplivet i 2012 for at ditt behov for ostepop nå skal true livet hans! Foto: Privat
UTSATT: Sønnen min ble ikke gjenopplivet i 2012 for at ditt behov for ostepop nå skal true livet hans! Foto: Privat Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

"Overdrivelse, hysteri, skremselspropaganda …"

Nei, det er blodig alvor! For noen handler dette faktisk om liv og død.

"Det er jo bare de gamle og syke som kan dø av det."

Jaha, er de gamle og syke mindre verdt? Trenger vi ikke å bry oss om dem? Så lenge det ikke rammer deg, spiller det ingen rolle hva som skjer med de rundt deg, eller?

Du vil ikke droppe festen i Holmenkollen. Du vil ikke miste skiferien med familien eller helgeturen med venner. Du vil ikke gå glipp av den konserten. Du vil ikke la være å gå på den spinningtimen på treningssenteret. Du bare må ha en pose chips på butikken. Det er kjedelig å være hjemme, så du drar heller på hytta. En tur i skitrekket skader vel ikke? Du vil jo ikke sitte innestengt i to uker.

Vet dere hva jeg ikke vil?

Jeg vil ikke se mine barn på respirator. Sønnen min ble ikke gjenopplivet i 2012 for at ditt behov for ostepop nå skal true livet hans!

Jeg har tre barn med kronisk lungesykdom.

Gjennom åra har jeg mistet tellingen på hvor mange akutte ambulanseturer vi har hatt med barn som hiver etter pusten. Vanligvis trekker vi mennesker pusten rundt 10-20 ganger i minuttet, helt uten å tenke over det, og de fleste av oss er lykkelig uvitende om hvilken luksus det er! Inn, ut, inn, ut – lett som bare det. Se så for dere brystkassa til en liten fireåring som flyr opp og ned 70 ganger i minuttet. I tillegg er det en kamp å presse luften ut av lungene fordi luftveiene kollapser. Jeg kan love dere at det dere nå forestiller dere er mye verre i virkeligheten. Når et barn har pusteproblemer går det fra å være livlig og pratsomt med rosenrøde kinn, til å bli likblekt, apatisk og skremmende stille. De bryr seg lite omgivelsene, hva vi gjør med dem og har mer enn nok med å gjøre det de fleste av oss tar for gitt – å puste.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer