Skal Kirken mene noe om Finnmarks-loven?

«EN LOV OM

forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark må ta utgangspunkt i at samene har rettigheter som urfolk. Uansett hvilke forvaltningsmessige løsninger en søker, må samenes rett til land og ressurser anerkjennes.»

Dette står i et enstemmig vedtak fra Kirkemøtet - den norske kirkes Storting - på Lillehammer for en uke siden. Møtet var glad for at Regjeringen har sørget for at Finnmarksloven er kommet på Stortingets bord, men beklaget at samenes rettigheter etter folkeretten ikke er tydeligere nedfelt i forslaget som nå er til behandling i Stortingets justiskomite.

Situasjonen i Finmark er komplisert. Ulike grupper som samer, etnisk norske og kvener lever sammen. Men Kirkemøtet understreket at når interessekonfliktene oppstår må likevel urfolksretten tillegges avgjørende betydning. Norsk lovgivning på dette området må legge til rette for forsoning:

- Alle mennesker har rett til vern om den eiendommen som rettmessig tilkommer dem. Det kristne budskapet er et budskap om forsoning mellom mennesker slik at de i gjensidig anerkjennelse kan skape en trygg framtid sammen. Men denne forsoning forutsetter erkjennelse av urett som er begått og vilje til å søke rettferdighet. Dette anliggendet deler Den norske kirke med den verdensvide kirke i møte med urfolks rettigheter.

HVORFOR GIR

Kirkemøtet Finnmarksloven en grundig behandling? Opptrer ikke Den norske kirke her som en hvilken som helt annen politisk aktør, uten noe spesielt mandat til å mene noe om en sak som har satt store følelser i sving og innebærer skarpe motsetninger folkegrupper imellom?

Her som ellers når kirken uttaler seg om saker på den politiske agenda, må utgangspunktet være evangeliet. Som kirke er vi kalt til å forkynne troen på at alle mennesker er skapt i Guds bilde og har samme verdi. Som del av et internasjonalt kirkefellesskap lærer og tror vi: «Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til» (Salme 24,1).

Bibelens budskap om rett og rettferdighet forplikter den verdensvide kirke. Undertrykkelser vi leser om i Bibelen, følges alltid opp av en bekreftelse om at Gud står undertrykkerne imot - på de undertryktes side. Den smerten og krenkelsen som urfolk opplever verden over, har mange felles trekk. Undertrykte har til alle tider brukt kyriet - ropet til Gud - og bønnen for å lindre smerten, og noe av den mest livsnære teologien vi er blitt tilført, er oppstått i slike situasjoner. Denne kontekstualiseringen og utfordringen til solidaritet og kallet til omvendelse har kommet til oss i Norge fra kristne blant undertrykte befolkningsgrupper i land som Filippinene, Botswana, Sør-Afrika og El Salvador.

Både Kirkenes Verdensråd og Det Lutherske Verdensforbund ba på 90-tallet om at de nasjonale kirkene skulle bidra til å sikre at urfolks kultur ble respektert og deres bidrag verdsettes fullt ut i kirkene.

SITUASJONEN I DAG

er enda mer alvorlig. Verdens urfolk ser sitt eksistensgrunnlag bli truet. De nær femten prosentene av landjordas areal bebodd av urfolk, er i århundreder blitt forvaltet i tråd med naturens tåleevne. Presset mot urfolkene fra en langt mer intensiv og langt mindre bærekraftig næringsvirksomhet betyr nå en trussel mot livsgrunnlaget for mange urfolk.

Vi mennesker er satt som forvaltere til beste for fellesskapet og dem som kommer etter oss. De som har størst tilhørighet til det området de bebor, har vanligvis særlige forutsetninger for å sikre en rett forvaltning. Dette har ofte blitt oversett og overhørt. I områder hvor presset mot naturgrunnlaget er vedvarende, er det viktig at befolkningens egne organisasjoner bidrar til en bærekraftig forvaltning. Eiendomsrett, og særlig privat eiendomsrett til jorden, er noe som har vært fjernt fra urfolks tenkning. De stiller derfor svakt i møte med virksomheter som søker å hente ut ressurser i områder som har vært forvaltet av urfolk.

Kirkemøtet i 1997 tok utfordringen både fra de økumeniske organisasjoner og FNs internasjonale utviklingstiår (1995-2004), og gikk inn i det store saksfeltet om urfolks overlevelsesmuligheter, åndelig, kulturelt og materielt. Den gang ble det fremholdt at urfolk som er blitt fratatt sine ressurser har ikke fått tilstrekkelig kompensasjon for det som er frarøvet dem: «Et ødelagt naturgrunnlag er skadelig for all overlevelse, men for urfolk er den materielle overlevelsen - gjennom naturgrunnlaget - helt avgjørende for deres kulturelle overlevelse. På grunn av den sterke sammenheng mellom natur og religion vil naturødeleggelse også bety åndelig krise og fortvilelse.»

Tidligere i år er urfolkenes rettigheter berørt ved de to største internasjonale kirkemøtene.

Konferansen av europeiske kirker avholdt sin generalforsamling i Trondheim tidligere i år og uttalte:

På bakgrunn av våre opplevelser i den sørlige delen av samenes gamle nordiske territorium utfordrer vi de nasjonale myndighetene til å sikre urbefolkningens rettigheter i samsvar med internasjonal rett og ILO-konvensjon nr. 169. Vi oppfordrer både myndigheter og kirker til å arbeide for rett fordeling av land og vann og for forsoning og heling av fellesskapet mellom de forskjellige etniske gruppene som lever sammen i dette området.

Noen uker senere avholdt Det Lutherske Verdensforbund generaklforsamling i Winnipeg, Canada. I en uttalelse heter det:

«LVF og forbundets medlemskirker bes også om å støtte prosesser på det nasjonale, regionale og internasjonale plan som har til siktemål å beskytte menneskerettighetene for urfolk - deriblant retten til land.»

DET ER DERFOR

påtrengende viktig å anerkjenne og støtte urfolks grunnleggende menneskerettigheter slik de foreligger i internasjonal lov og rett. Rett til land er avgjørende for at urfolk og deres kultur skal kunne overleve og nødvendig for deres rett til selvbestemmelse.

Den norske kirkes rolle som pådriver i internasjonale økumeniske fora, forplikter oss til å følge opp hjemme.

En av grunnene til at årets Kirkemøte vedtok en så sterk uttalelse, har nok også bakgrunn i at erkjennelsen av at Den norske kirke latt seg bruke av norske myndigheter i en fornorskningspolitikk som vurderte samisk kultur som mindreverdig. Kirken bidro lenge til å undertrykke det samiske folks rettigheter og kultur, og har ikke i tilstrekkelig grad vært til stede hos dem som har opplevd at egen stolthet og verdighet er forsøkt tatt fra dem. spiritualitet og kulturelle egenart, religiøse erfaringer og språk.. Dette har skapt sår, og samene har ofte blitt fremmedgjort i forhold til kirken. Men gradvis har man også innen Den norske kirke skjønt at forståelsen av samiske rettigheter forutsetter et helhetsperspektiv, som Samisk Kirkeråd har uttrykt slik: «I samisk livsførsel og tenkemåte står mennesket alltid som en del av en helhet, der ett element ikke kan tas bort eller endres uten at helheten rokkes. Dette gjelder i menneskets forhold til natur og religion, så vel som næring og forvaltning, dagligliv, kultur, språk og identitet».