For tre år siden gikk jeg til privat sektor etter 20 år i det offentlige. De siste seks årene som ansvarlig for utvikling og drift av barnehager i en av bydelene i Oslo kommune. Gjennom hele mitt yrkesliv har jeg hatt en brennende ambisjon om å realisere et viktig samfunnsoppdrag: Å skape gode oppvekstvilkår for barn og unge. Dette bidrar jeg nå til gjennom Norlandia, et selskap med to norske eiere.

Norlandia tar samfunnsansvar, og bidrar til den norske velferdsmodellen. Eierne våre betaler skatt og legger til rette for innovasjon og skaperkraft. Ja – selskapet tjener penger, og alle som investerer kapital ønsker naturlig nok avkastning. Innenfor barnehagedrift har de tatt ut i underkant av ett prosent i utbytte årlig for å kunne dekke formuesskatt og andre finanskostnader.

Motivet og engasjementet mitt er plutselig satt under tvil. Jeg løser visst ikke lenger et samfunnsoppdrag. I Dagsnytt 18 hevdet SVs Kari Elisabeth Kaski, at de som jobber innenfor barnehagesektoren må være offentlige ansatte, med begrunnelse at sektoren trenger varme hender. Jeg har med andre ord fått kalde hender etter at jeg startet i Norlandia. Jeg har blitt en person som løper ærend for det enkelte hevder er såkalte velferdsprofitører. Jeg er i samme båt som 32 prosent av alle ansatte i norske barnehager, som jobber for et privat selskap.

SVs retorikk har fått fotfeste langt ut over eget parti. Politikere fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har også kastet seg inn i debatten og markert sin motstand mot private barnehager, spesielt de kommersielle. Private Barnehagers Landsforbund (PBL) og borgerlige politikere løper etter med fakta som forteller at både kommunale og private barnehager generelt leverer god kvalitet. De viser til gode resultater på brukerundersøkelser, inngåtte tariffavtaler og at utbyttet som tas ut er marginalt. De viser til en veldreven sektor, kanskje en av de beste i Norge.

Dette er fakta som åpenbart ikke virker på venstresiden. Svaret deres er utbytteforbud, innføring av bemanningsnorm, og at «alle» skal ha lik lønn og like arbeidsvilkår. Det er pussig argumentasjon, ettersom det ikke stilles slike krav i andre bransjer som utfører arbeid for det offentlige, slik som rørleggere, fastleger eller renholdere.

EPSI Norway har gjennomført studier av kundetilfredsheten med norske barnehager siden 2009. Deres siste måling viser at foreldretilfredsheten i private barnehagene er høyere enn i kommunale, en vedvarende trend de siste årene. Dette tilsier at man heller bør tilstrebe større frihetsgrader innenfor et allerede tydelig og velregulert samfunnsoppdrag. Mangfold fremmer som kjent innovasjon.

Regjeringens Perspektivmelding viser at det fra 2031 og framover vil bli et stadig økende gap mellom statens inntekter og utgifter. Innovasjon Norges Anita Krohn Traaseth nevnte dette i sin innovasjonstale i mai, og mente at næringslivet kan løse utfordringen ved å bidra til å øke produktiviteten i offentlig sektor. Private barnehager gjør allerede dette i dag, med gode resultater. I rapporter utarbeidet av Agenda Kaupang og Rambøll kommer det fram at samfunnet har spart i gjennomsnitt 2,15 milliarder kroner hvert år de siste ni årene på å tilby barnehageplasser i privat regi. En besparelse på over 19 milliarder kroner som kommunene har kunnet bruke på å finansiere kommunale barnehager og annen velferd. Rødt-leder Bjørnar Moxnes sin velkjente retorikk om «velferdsprofitører med sugerør i statskassa» blir dermed snudd helt på hodet.

Utdanningsforbundet og Fagforbundet har satt i gang en systematisk kampanje mot kommersielle private barnehager. Ansatte i private barnehager ønskes velkommen som medlemmer. Men det handler jo ikke om medlemmene. Det handler om feil arbeidsgiver. En arbeidsgiver som ønsker ordnede arbeidsforhold for sine ansatte, og som er opptatt av å støtte oppunder hvordan det norske arbeidslivet er innrettet. Fagforeningene mener kanskje at de som jobber i sektoren ikke vet sitt eget beste, og at alt blir bedre om kommunene tar over?

Jeg ønsker verken at alle kommunale barnehager skal privatiseres eller at alle private barnehager skal rekommunaliseres. Privat monopol er et like dårlig alternativ som et offentlig. Jeg mener mangfoldet av private og kommunale barnehager har utviklet sektoren som helhet. Konkurransen har fremmet en kvalitet som har kommet foreldre og barn til gode.

Barnehagelærere i sektoren har fått nye karrieremuligheter gjennom privat barnehagedrift. Både små og store investorer har hatt tro på sektoren og vært villig til å investere kapital. De har overlatt oppdraget med å utvikle kvaliteten til de som kan det best: barnehagelærerne. På grunn av den private barnehagesektoren har kvinnelige innovatører fått muligheter de kanskje ellers ikke ville fått. Private barnehager gir karrieremuligheter og har ført til en statusheving av yrket. Det er en stor skuffelse å se at de største forkjemperne for likestilling og statusheving av barnehageyrket vil dette til livs. SV-nestleder Kjersti Bergstø uttalte i VG den 18.3.17: «Likestilling handler om trygge, forutsigbare, gode arbeidsforhold, faste og fulle stillinger og et arbeidsliv med rammer som gjør at man kan delta som kvinner og med forskjellig livssituasjon.» Det er vi enige i, og det er nettopp det privat barnehagedrift har bidratt med. Men i SV må tydeligvis likestilling vike for ideologi.

Investorer som satser på sektoren, og som var ønsket velkommen på 2000-tallet, bør nå helst trekke seg tilbake. Det virker som om det er ønske om å gå over til en ny måte å måle kvalitet på: Hvilket eierskap man har. Og det bør helst være kommunalt.

Skal vi virkelig ofre kvalitetsutvikling og innovasjon i barnehagesektoren på ideologiens alter?