Skal lekfolk stå på gangen?

Trenger vi kunnskap fra både profesjonelle, lekfolk og de private partene i saken når vi søker tiltak som kan være til det beste for barnet? spør Brynhild Solvang.

MANGE FORHOLDtilsier at et bedre barnevern avhenger av mer ressurser og høyere kompetanse enn i dag. Men å finne nye fora som kan bidra til å gi barnevernstjenesten større legitimitet og tillit blant folk flest, kan se ut til å være like viktig. Spørsmålet er om vi trenger kunnskap og kompetanse fra både profesjonelle, lekfolk og de private partene i saken når vi søker tiltak som kan være til det beste for barnet.

Sentralt i diskusjonene om barnevernstjenestens arbeid finner vi noen kjernespørsmål: Hva er tilstrekkelig omsorg for et barn, og hva er kriteriene på gode nok foreldre? Spørsmål som ikke har fasitsvar - ettersom standarder for det gode liv, den gode barndommen og godt foreldreskap forandrer seg og varierer, til ulike tider og i ulike kulturer. Hvem sine verdier og holdninger skal vektlegges når vi tar beslutninger i disse spørsmålene? Hvem er kompetente til å gjøre slike vurderinger? Bør vi, og ønsker vi også å ha lokale folkevalgte med i denne diskusjonen - eller er dette noe som fagfolkene bør ta seg av alene?

Tradisjonelt har det leke skjønnet stått sterkt i barnevernsarbeidet her i landet. Da Stortinget i 1953 vedtok lov om barnevern, ble det vedtatt at alle kommunene i landet skulle ha en barnevernsnemnd med ansvar for både forebyggende arbeid, iverksetting av hjelpetiltak og omsorgsovertakelser. Barnevernsnemndene har, i alle fall slik vi helst ønsker å tro, i stor grad vært sammensatt av folkevalgte med interesse for barn og unge. Men de har likevel ikke fått noe entydig positivt ettermæle. Spesielt reiste det seg kritiske røster seg på 70- og 80-tallet. Kritikken gikk blant annet på at medlemmene, spesielt i små kommuner, kunne være påvirket av rykter og ha partiske holdninger. Videre ble det pekt på at saksbehandlingen ikke var fullstendig og at rettssikkerheten for de private partene ikke var tilstrekkelig ivaretatt.

Gjennom lov om barnevernstjenester av 1992 fikk politikerne på kommunenivå en mer diffus rolle. Ansvaret for vedtak i de vanskelige tvangssakene ble nå tatt bort fra lokalsamfunnet og overført til et helt nytt organ, fylkesnemndene. Her er både det juridiske, faglige og leke skjønnet representert. I 1992 overlot myndighetene til kommunene selv å bestemme om de ville ha et folkevalgt organ i barnevernsspørsmål - noe svært mange har valgt å ikke ha. Vurderingene om hva som er barnets beste er derved overlatt til det profesjonelle skjønnet. I praksis vil det si til barnevernspedagoger og sosionomer, som i dag er de to dominerende yrkesgruppene i denne tjenesten.

Selv om ansvaret for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse og tvangsplassering er overført til fylkesnemndene, er likevel omfattende oppgaver lagt til de tilsatte i den kommunale barnevernstjenesten. Arbeidet er regulert av lover, regler og forskrifter, men utøving av skjønn er likevel gjennomgående i alle faser av arbeidet. Når vi gjennom media og i hverdagsdiskusjoner opplever sterke følelser når noen av barnevernets avgjørelser blir satt på dagsordenen, kan dette blant annet forklares med at de tilsatte er delegert en svært inngripende myndighet i den private sfære. Dessuten er håndtering av foreldrerolle og barneoppdragelse noe de fleste av oss har et nært og sårbart forhold til. Det er også viktig å være klar over at den profesjonelle barnevernsarbeideren ikke arbeider i et vakuum med sine faglige problemstillinger. Hun (som oftest en kvinne) er i sitt daglige arbeid med på å sette myndighetenes sosialpolitikk ut i praktiske handlinger. De vurderingene som blir gjort, og de beslutningene som blir tatt, er ikke bare avhengig av hennes verdier, kunnskaper og erfaringer. For også de rammene som hun arbeider innenfor, som sosialpolitiske, ressursmessige og organisatoriske forhold har en avgjørende innvirkning.

Våren 2002 utførte jeg en intervjuundersøkelse av tilsatte ved to ulike barnevernskontor. Hensikten med undersøkelsen var et ønske om å finne ut hvordan tilsatte i barnevernstjenesten opplever ulike sider ved sin egen yrkesrolle og yrkesutøvelse. Et av temaene dreide seg om sammenhengen mellom politikkutøvelse og det vi kan kalle for barnevernsfaglige spørsmål.

Det viste seg at den ene kommunen fremdeles hadde en barnevernsnemnd. Saksbehandlerne i barnevernstjenesten uttrykte at de var fornøyde med, og hadde positive erfaringer med den ordningen. De opplevde at nemnda fungerte som en støtte i det daglige arbeidet, både i enkeltsaker og i spørsmål som gjaldt oppvekstforholdene generelt i kommunen. De brukte nemnda som et forum for å diskutere og argumentere for og mot ulike løsninger, de testet sitt eget fagskjønn, som en av de tilsatte uttrykte det. I saker som ble sendt til fylkesnemnda, hadde de på forhånd diskutert problemstillingene med den kommunale nemnda. På den måten var de i samarbeid med de valgte politikerne kommet fram til hva som måtte bli kommunens holdning i saken. Dermed hadde de tilsatte de folkevalgtes mening i ryggen - de sto ikke alene hvis det ble en storsak, som en av dem sier.

I den andre kommunen hadde de ikke en folkevalgt nemnd i barnevernsspørsmål. Saksbehandlerne som her ble intervjuet, var alle utdannet på 90-tallet. Ingen av dem hadde erfaring med kommunale nemnder i klientspørsmål, og de hadde ikke reflektert over at folkevalgte kunne ha noe å gjøre i barnevernssaker på kommunalt nivå. Denne problemstillingen hadde ikke vært tema, verken i utdannelsen eller i det senere arbeidet i barnevernstjenesten. De hadde en oppfatning om at politikernes rolle i barnevernet hadde med budsjettspørsmål og omorganiseringer å gjøre. Som saksbehandlere hadde de bare kontakt med politikerne hvis disse var registrert som klienter.

Undersøkelsen viste at de profesjonelle sosialarbeiderne som hadde nemnd, opplevde større nærhet og hadde mer kontakt med de lokale politikerne enn de som ikke hadde et slikt organ. De vurderte også ordningen som en styrke for sin egen yrkesutøvelse. En av dem sier det slik: «Uten at man får testet sitt eget fagskjønn, så kan det være at man går i en grøft og ikke ser noe utenom.» Og kanskje kan det være slik at hvis de lokale stemmene ikke blir hørt og tatt hensyn til i slike spørsmål, vil faren være større for at det vi kan kalle interne profesjonsstandarder blir dominerende. At man utvikler en mer instrumentell tilnærming til de problemene klientene sliter med, og benytter mer standardiserte tiltak for å avhjelpe situasjonen. Dessuten kan resultatet være at beslutningsprosessen blir preget av mindre diskusjon og kreativitet, og at man får et mindre mangfold i tiltak og løsningsforslag for de barna og familiene som er berørt.

Erfaringene fra intervjupersonene kan også gi noen perspektiver på hvorvidt en slik ulik organisering og nærhet til de folkevalgte også kan ha konsekvenser for de tilsattes arbeidsforhold. Den kommunale barnevernsarbeideren står i en problematisk og utsatt stilling i spenningsfeltet mellom faget, politikken og folket. Tvil, dilemmaer, høyt arbeidspress og menneskelige påkjenninger dominerer arbeidsdagen. Presset og kritikken mot barnevernstjenesten, men også mot den enkelte tilsatte kan i perioder være massivt. Støtte fra representanter for lokalsamfunnet, spesielt i kontroversielle saker, kan trolig føre til at belastningen på den enkelte tilsatte blir noe mindre.

Selv om mange kommuner for ti år siden valgte bort lekfolks innflytelse i barnevernstjenesten, så spørs det om man i framtiden vil kunne tjene på å opprette nye fora for diskusjon og meningsutveksling mellom fagfolk og lekfolk. Trolig kan det styrke både klientene og de tilsatte sine interesser. I tillegg vil det også kunne gi positive virkninger for barnevernstjenestens sårt tiltrengte tillit og legitimitet. Mer enn noen gang kan det se ut til at vi trenger politikere med lokalkunnskap og kjennskap til hvor skoen trykker - for barn og unge generelt, men aller mest for de utsatte familiene og deres hjelpere. Eller - skal vi like godt bare la staten overta?