Illustrasjonsfoto: Olav Olsen / NTB Scanpix
Illustrasjonsfoto: Olav Olsen / NTB ScanpixVis mer

Skal «naboen» få dømme deg?

Jeg kan ikke lenger se noen mening i at grunnleggende fagkompetanse ikke skal kreves av dem som skal være med på å dømme i alvorlige straffesaker. 

Meninger

Prinsippet om å dømmes av likemenn ble innført i ei tid da svært få mennesker i samfunnet vårt hadde juridisk fagkompetanse. Folk var vant til å klare seg selv og var ikke spesielt villige til å overlate makten sin uten videre. Det ga mening i å fordele den dømmende makten også til folket for å skape tiltro til rettssystemet.

SOSIOLOG: Ingunn Helstrup.
SOSIOLOG: Ingunn Helstrup. Vis mer

Dagens samfunn er blitt svært spesialisert. Krav til fagkompetanse kreves i økende grad i de fleste yrker. Uavhengig av personlig vurderingsevne eller kunnskapsnivå gis folket likevel fortsatt makt for å være med på å avgjøre om mennesker skal sitte år i fengsel eller slippe fri.

Jeg kan ikke lenger se noen mening i at grunnleggende fagkompetanse ikke skal kreves av dem som skal være med på å dømme i alvorlige straffesaker. Jeg vil ikke ringe rørleggeren hvis jeg trenger en snekker. På samme vis vil jeg ikke at hvem som helst skal ha rett til å dømme meg i vårt juridiske system. Et prinsipp har ikke hold i seg selv bare fordi det er en lang tradisjon og fordi det har vært ansett som funksjonelt i tidligere tider.

Har den norske befolkning i dag manglende tiltro til spesialistene? Er det hold i tanken om at rettssikkerheten vil svekkes dersom vi ikke har med lekdommere uten fagkompetanse?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen vil argumentere med at «den vanlige mann i gata» skal tilbringe retten sunn folkelig fornuft. Jeg vil tørre å mene at utdannede jurister har like mye sunn folkelig fornuft som folk i andre yrkesgrupper.

Jeg kan heller ikke se noen fornuftig grunn til å tro at mennesker med juridisk kompetanse skulle ha mindre grad av evne til medfølelse for sine medmennesker. Jurister som i sitt daglige virke ikke jobber som fagdommere vil neppe besitte særegne fordommer for partene i straffesaker.

Kan det tenkes at meddommere med juridisk kompetanse vil ha bedre forutsetninger for i mindre grad å la avgjørelsen vippe over av egne holdninger, usikkerhet eller manglende forståelse for rettslige begreper og lovverk? Et eksempel er den vanskelige balansegangen mellom hva som skal regnes som fornuftig rimelig tvil og hva som skal regnes som teoretisk tvil slik retten definerer begrepene. Rettsbelæring av meddommere er ikke nødvendigvis tilstrekkelig. Hemsedal-saken er sannsynligvis et eksempel på det.

Lars Jonas Nygård mener i sin doktorgradsavhandling fra 2007 at bevisdømmingen blant lekdommerne i stor utstrekning fastlegges før rettsbelæring og rådslagning. Lekdommerne i en jury er ikke nødvendigvis i stand til å foreta en metodisk tvilsvurdering. Nygård har også uttrykt at han anser at sakskomplekset av og til blir så vanskelig at juryen griper feil.

Det ble i fjor vedtatt av Stortinget at juryordningen skal erstattes med meddommere. Det er fortsatt ikke satt krav til at meddommere skal ha juridisk fagkompetanse. Bør det grunnleggende prinsippet om at vi skal dømmes av likemenn revideres?

Det å benytte et tilfeldig utvalg av juristene blant oss som meddommere – nyutdannede som drevne, gamle som unge, kvinner som menn, etniske nordmenn eller jurister med en annen etnisk bakgrunn – vil jeg mene fortsatt vil kunne tilføre sakene et friskt blikk og utfordre eventuelle holdninger fagdommerne kanskje kan besitte i kraft av sitt daglige virke.

Det vil alltid være fare for at feil kan begås i rettssystemet. Men at noen løsninger er bedre enn andre vil være sannsynlig.