Skal noen brennes?

MARTINE AURDAL

er politikk- og debattredaktør i det nylig lanserte feministiske tidsskriftet Fett. Hun har allerede gjort en god del av jobben, et medieutspill. I det Sissel Benneche Osvold hylder som et modermord, langer hun ut mot bl.a Janne Haaland Matlary. Det lukter både Da Vinci-koden og kristenmanns blod lang vei. For Aurdal bruker M-ordet. Mørkemann!

Jeg skal på ingen måte heve meg over lanseringsstrategier, og gledet meg i utgangspunktet over en ny stemme på meningsmarkedet der jeg satt på ergometersykkelen vel vitende om at Dagbladet, Dagsavisen og VG tar nøyaktig et kvarter å konsumere, det vil si omtrent syv kilometer og tre fire hundre kalorier. Tøff overskrift, tenkte, jeg, «Ut av skapet», og bildeteksten fulgte vinklingen, for professor Janne Haaland Matlary er mørkemennenes førstedame, liksom, vi ser en dynamisk og til og med mørkkledt Haaland Matlary, og det er allerede nå som om det er noe mystisk over henne. Ikke bare mystisk. Rent ut skremmende, vil jeg si. Da jeg også kjente igjen endel av mine egne setninger i Aurdals tekst, uten at hun sier hvem hun siterer fra, måtte jeg av sykkelen og strekke ut. For hva vil Aurdal? Egentlig? Bortsett fra å lansere ett sikkert ålreit tidsskrift uten å måtte betale for reklame?

DET LIGGER VEL

i kortene at Aurdal vil kjempe for feminismen, på et eller annet vis. Hun begynner med å rakke usaklig ned på navngitte debattanter som Mads Larsen og Nils Rune Langeland ved å avfeie dem som «sinte, pubertale menn» som åpenbart mot sin vilje bare har styrket feminismen. Det er slemt og kynisk, og hun sier ikke hvordan de har styrket saken, for de virkelige mørkemenne, som Aurdal sier, underforstått - de som vi virkelig må nedkjempe - de er av begge kjønn. Dette handler altså om å ta et oppgjør med motstandere av feminismen, og de som virkelig er farlige kan samles under betegnelsen mørkemenn. Slik må man forstå det, og slik er nå en gang det offentlige ordskifte i landet. Så hva skal jeg da tenke, hva vil Aurdal at jeg skal assosiere med ordet mørkemann?

Jeg tror jeg skal tenke at mørkemenn, det er tvilsomme kristne mennesker i maktposisjoner. Og ikke nok med det. Jeg skal tenke på inkvisisjonen, jeg skal tenke på bål, brenning av hekser og Sean Connery i Rosens Navn. Jeg skal tenke på Bjørn Sundquist hver bidige gang han har spilt intolerant og angstfylt prest i de siste tyve årene. Jeg skal tenke på menn som slår. Jeg skal tenke på mennesker som misbruker sine stillinger for å hindre andres glede. Seksualangst, kanskje. Livsangst, sikkert. Overgrep mot kvinner, Kyskhetsbelter. Hekseprosesser og eksorsisme. Noe sånt noe.

AURDAL HAR TATT

grepet, hun regner med at du kjøper begrepet mørkemann, at du lar deg skremme av det, og hun forsøker å stramme den emosjonelle retorikken ved å hive på flere ladede ord. Det står at Matlary har en klar politisk agenda, vi må ikke la oss lure. For Matlary er ikke den pusete og ufarlige personen hun tilsynelatende fremstilles som. Nei, hun har en klar agenda, og i den sammenhengen kan mørkemann virke truende. Jeg tror jeg skal tenke at Matlary er farlig for meg. Når hun attpåtil er en del av «framveksten» av noe reaksjonært, ja, hun står i ledtog med selveste Paven, og ikke nok med, også med reaksjonære og hemmelige organisasjonen Opus Dei, da skal jeg skjelve, dette lukter konspirasjon. For som Aurdal skriver: «Religion er et aggressivt blandingsvirus på frammarsj over hele verden.» Litt tilfeldig valgte ord i Aurdals tekst er «hjernevaskrekruttering», «korrupsjon», «infiltrere», «sølibat», «pisker» ... Vi skjønner at Aurdal ikke er katolikk, for å si det forsiktig. Aurdals tolking av den katolske kirkes syn på fødselkontroll er at man vil ha «Minst orgasme for færrest mulig mennesker». Morsom spissformulering, klapp på skulderen for den, den satt, liksom, men saklig er det uansett ikke. Og forresten, spiser ikke katolikker unger da? Og hva med denne Da Vinci-koden, var det ikke plass?

Det verste, ved Matlary, får en inntrykk av, er at «agendaen pakkes inn og legitimeres med akademisk kredibilitet», og dette punkterer i følge Aurdal den offentlige debatten. Ja, les det en gang til, om du vil, for det Aurdal sier er faktisk at det diskvalifiserer Matlary som debattant, det faktum at hun er akademiker. Hva det er å «pakke» inn en agenda, kan man jo bare gjette, men at dette følgelig punkterer debatten er det jo, nettopp med utgangspunkt i Aurdals innlegg, vanskelig å forstå. Aurdal har jo forsøkt å angripe det Matlary står for, så veldig skjult kan det ikke være. Attpåtil er hun debattredaktør, Aurdal, altså.

MEN LA OSS FÅ DET

på bordet? Hva er det de mener alle sammen, når de bruker ordet mørkemann, slik Dagbladet gjentatte ganger gjør om f.eks Høybråten? Hvilket mørke snakkes det faktisk om? Hva slags metafor er dette idag? Hva er det mørkemennene forsøker å ta fra oss? Vil det være lov å bruke tilsvarende tilslørende og ladede ord mot feminister? For ordene fins, bevares. Eller vitner i grunnen denne patetiske retorikken om fordommer og en nesten grenseløs intoleranse parret med kynisk mediestrategi? Skal vi ikke bare forby religion først som sist, da? Før den legger landet øde, liksom? Brenne bibler, kanskje - så folk skjønner poenget. Eller kan vi etterlyse en noe mer edruelig omgang med betegnelser, bidra til broer og forståelse, fremfor mer av alt det vi alle, uansett livssyn, innerst inne frykter. Et samfunn uten toleranse for folk som ikke er mainstream. Jeg er overbevist om at Fett ville la seg lansere uten et så kaldt angrep på en navngitt person.