Skal nok snart være nok?

Torturfilmene «Saw» er blant 2000-tallets største kommersielle suksesser. Samtidig har en video av et par nakne jenter som spiser hverandres ekskrementer, blitt et vulgærkulturelt internettfenomen.

Da den italienske filmskaperen Pier Paolo Pasolini lanserte «Salò» i 1975 vekket den sterk harme og kontrovers verden over. Filmen, som er basert på Marquis de Sades «Sodomas 120 dager», utspiller seg i Italia mot slutten av 2. verdenskrig, og handler om en gruppe vakre, uskyldige og velstående ungdommer som blir kidnappet av fire mektige fascister. Ungdommene blir ydmyket, voldtatt, torturert og drept, alt mens fire kvinnelige prostituerte forteller perverse anekdoter om sitt virke.

Filmen har siden lanseringen blitt offer for sensur, fortolkning, oppgitthet og genierklæring. Uenighetene er mange, men det er vanskelig å komme bort ifra at filmen er en destillert og eksplisitt framstilling av det faktum at mennesker er kapable til å utføre ren, pervers ondskap. Referansene til krigens ugjerninger er mange og om ikke annet viser «Salò» at ideologier kan gjøre blind. Verken de prostituerte kvinnene eller fascistene som utfører ugjerningene viser noe som helst tegn til anger eller forståelse for ungdommenes smerter. De begrunner heller aldri hvorfor de gjør som de gjør.

Slik sett beveger Pasolini seg i samme landskap som den østerrikske filmskaperen Michael Haneke, som med sine filmer leverer smekk etter smekk med spanskrøret, og benytter seg av det ekstreme og sjokkerende for å belyse sosiale, psykologiske og samfunnsmessige problemstillinger. Både han og Pasolini vil vekke oss fra nummenheten ved å lage kunst som terroriserer og skriker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor vrir nok Pasolini seg i graven og Haneke seg i håret, da en av 2000-tallets største kommersielle kinosuksesser er «Saw», en serie av fem filmer, som til sammen har spilt inn over 600 millioner dollar på kino verden over. Enklest kan «Saw» beskrives som torturporno: De er svært simple rent narrativt, men i stedet for sex, får publikum servert grove, eksplisitte drap. På mange måter minner filmene om realityserien «Fear Factor», der deltakerne blir satt på ekstreme prøver, og siden får premier hvis de makter å overvinne frykten og utføre oppgavene. Forskjellen er at i «Saw»-filmene deltar ikke de fiktive karakteren frivillig. I stedet blir de kidnappet av en slags selvutnevnt, menneskelig erkeengel, som plasserer dem i torturapparater og gir dem mulighet til å slippe fri, med livet i behold, hvis de er villig til å yte et offer og gjøre bot for syndene sine.

Et eksempel er åpningsscenen i «Saw 2», der en mann våkner i et fremmed, mørkt rom. Rundt halsen har han en enorm revesaksliknende jernmaske. En dyp, forvrengt stemme forteller mannen at han har tre minutter på seg til å finne nøkkelen til låsen på maska. Problemet er at nøkkelen er operert inn bak et av mannens øyne. Vil han ha livsvilje nok til å begynne utgravingen, og fjerne øynene som har ført ham så mange ganger ut i synden, eller vil han la revesaksa gjøre kort prosess? Klokka tikker, mannen skriker.

Og det er disse scenene publikum verden over valfarter kinoer for å se. Som jeg skrev i anmeldelsen av «Saw 4» i 2007: «... vi skal få se menneskekropper som rives i filler og hoder som skalperes ved hjelp av torturmaskiner. Vi skal i det hele tatt bringes ned og inn i et mørkt, psykotisk helvete, der koloritten består av sykehusgrønt og bondeblodrødt, og der skuespillet er så dårlige at det beveger seg langt over i det karikerte.». At «Saw»-filmene i gjennomsnitt trekker 100 000 publikummere til norske kinoer er lett å forstå, er det ikke?

Nå kan man selvfølgelig argumentere med at det er fiksjon man ser, og ikke annet enn atspredelse. Men underholdningen folk konsumerer gjenspeiler da virkelig samfunnet det er unnfanget i? Med tanke på at det bare er åtte år siden «Big Brother» ble omtalt som det mest moralsk forkastelige noen gang sendt på tv, kan man trygt slå fast at vår tålegrense hele tiden er i utvikling. Som Dagbladets kommentator Andreas Wiese skrev i 2001: «Første gang jeg hørte om «Big Brother», trodde jeg det var en dårlig vits. Så trodde jeg det aldri ville komme til Norge. Jeg tok feil ... Man skriver og mener at «Big Brother» er en krenkelse av menneskelig verdighet i reint underholdningsøyemed som ikke fortjener vår oppmerksomhet, og blir øyeblikkelig invitert i et halvt dusin debatter for å prate videre om fenomenet. Og det vi ser, venner vi oss til.»

Internettfenomenet «2 girls 1 cup» gjenspeiler denne tøyningen av tålegrenser. «2 girls 1 cup» er en trailer fra en pornografiske fetisjfilm ved navn «Hungry Bitches», og ble sluppet på internett i begynnelsen av 2007. Filmen retter seg mot folk som lider av fetisjen koprofili, og viser to nakne jenter i tjueåra som spiser hverandres ekskrementer og oppkast. Snutten er mildt sagt katastrofalt motbydelig, samtidig skal man være forsiktig med å dømme voksne menneskers forhold til soveromsaktiviteter. Det som skjer bak lukkede dører mellom voksne personer, et.c.

Skal nok snart være nok?

Poenget er at filmen har gått som en farsott på internett. Og omsider utviklet seg til en practical joke og noe man viser vennene sine for «moro skyld».

På NETTSIDA YouTube, der brukere verden over kan laste opp egne videoer, verserer det nærmere 15 000 filmede reaksjoner, snutter som viser vanlige folks grimaser og avsky når de ser drittfilmen. En stor andel av disse reaksjonsvideoene er sett nærmere ni millioner(!) ganger. Noe som har gjort «2 girls 1 cup» til et populærkulturelt fenomen, noe som igjen har ført til at en rekke kjente personer har filmet seg selv mens de ser på ufinhetene, for med det å vise at de er en del av bermen.

Blant annet har skaperne av den meget populære og anerkjente tegnefilmserien «Family Guy» - en satirisk serie som retter seg mot folk fra 15 år og oppover - laget en snutt der en av seriens animerte karakterer iakttar perversiteten. Frosken Kermits reaksjon eksisterer også. Og til tross for at det ligger en viss humor i disse snuttene - det er morsomt å se folk reagere med avsky og brekker seg, er det ikke? - ligger det også et hint om et samfunn i moralsk forfall og en mangel på tabuer.

Det mest skremmende og interessante er likevel tanken på framtida, for hva kan vi forvente om åtte år, når «Saw»-filmene og «2 girls 1 cup» sees på med samme mildhet og selvfølge som vi i dag ser på «Big Brother»?

•«Saw 5» har premiere på norske kinoer i dag.

Vegard Larsen er filmkritiker og journalist i Dagbladet.

Skal nok snart være nok?
KONTROVERSIELL: Pasolinis «Salo» er sterk kost, men filmskaperen hadde om ikke annet en politisk agenda med kunstverket.
PÅ NETT: Nettsiden YouTube er en av de mest populære i verden. Her har skaperne av Family Guy laget sin reaksjonsvideo til det vulgærkulturelle nettfenomenet 2 girls 2 Cup.