Skal rasister også hylles?

Homofile som kjemper for likestilling blir ofte møtt med påstander om at de ikke respekterer de som ønsker å undertrykke dem. Det er spesielt de homofiendtlige religiøse organisasjonene og aktivistene selv som krever respekt for sine synspunkter. Regjeringen har ikke gitt uttrykk for sin direkte respekt, men gått svært langt i sin aktive støtte. Likestillingsminister Anniken Huitfeldt ga statsstøtte til Frelsesarmeens Ungdom, selv om de var homofiendtlige i strid med gjeldende vedtekter. Islamsk Råd fratas heller ikke sin statsstøtte, selv om de nekter å ta avstand fra dødsstraff for homofile.

Fritt Ord går likevel lenger. De hyller personer som på grunnlag av sin religiøse overbevisning ønsker å begrense andres liv. I år gir de sin årlige hederspris til Nina Karin Monsen, blant annet på grunn av hennes sterke, religiøst motiverte homohets de siste par åra.

I lyset av den offentlige støtte, respekt og hyllest til homofober, blir det følgelig relevant å spørre om også rasister skal støttes, respekteres og hylles.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen likestiller fullstendig rasisme og homofobi. «En heterofil majoritets fordommer mot en homofil minoritet» er akkurat like lite «begrunnelse for forskjellsbehandling» som «liknende negative holdninger mot dem av en annen rase, opphav eller hudfarge.»

Staten plikter med andre ord i like stor grad å motarbeide rasisme og homofobi. Dette innebærer at de også må ha de samme reglene for balanse mellom ikke-diskriminering, ytringsfrihet og religionsfrihet i sammenheng med begge disse fenomenene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men er parallellen mellom homofobi og rasisme mer enn menneskerettslig?

Dagens homofiendtlighet er først og fremst religiøst basert. Det er nettopp dette som gjør at det ikke er mulig å forby den som sådan.

Det færre er klar over er at svært mye av rasismen også er religiøst basert. Bibelen har atskillig flere referanser til guddommelig rasisme, enn motstand mot homosex. Det er spesielt sex på tvers av etnisitet Gud synes å være opptatt av. Igjen og igjen forbyr Gud israelittene å ekte kvinner av nabofolkene. Når de likevel gjør det, sender han pest og dreper tusenvis. Profetene Esra og Nehemja blir seinere rasende på grunn av blandingsekteskap i Babylonia og påbød skilsmisse. Om kvinnene konverterer er irrelevant. Den «hellige ætt» skal holdes ren.

Hvite kristenrasister brukte også historiene om forbannelsen av Kain og Noahs sønn Kam. Gjennom forbannelsen var de også blitt mørkhudede. Nettopp derfor var det viktig å holde den hvite rasen ren fra å blande seg med de mørkhudede etterkommerne av dem som var fordømt av Gud. Også fortellingen om hvordan Gud skilte folkene fra hverandre etter Babels tårn, blir ofte brukt som et kristent forsvar for rasisme.

Dette er slett ikke dødt materiale, men lå til grunn for mye av forsvaret for raseskillet i USA og Sør-Afrika. Igjen og igjen ble religiøs argumentasjon brukt for opprettholde forbudet mot å gifte seg på tvers av hudfarge. Selv svenske frikirkelige organisasjoner støttet aktiv apartheid på 1960-tallet nettopp fordi det umuliggjorde sex på tvers av hudfarge. Så seint som i 1998 og 2000 stemte henholdsvis 38 og 41 prosent mot å oppheve lovforbudet mot at hvite og svarte skulle gifte seg i de svært kristenkonservative statene Syd-Carolina og Alabama.

Vigrids ny-hedenske rasisme er av et nyere slag, men ikke desto mindre legitim, siden det fremdeles er snakk om deres religiøse overbevisning. Også logisk og etisk sett er rasisme og homofobi to parallelle uttrykk for menneskers ønske om at deres religiøse fordommer skal begrense andre menneskers liv.

Den religiøst baserte rasismen og homofobien er følgelig to helt parallelle størrelser, historisk, religiøst, etisk, logisk og menneskerettslig. De må derfor behandles helt parallelt. Verken religiøs rasisme eller homofobi kan forbys. Det er likevel ingenting som krever at begge disse fenomenene skal respekteres, støttes eller hylles.

Men velger man først å respektere, støtte og hylle det ene fenomenet, har man ikke lenger noen argumenter mot at også det andre fenomenet skal respekteres, støttes og hylles.

Skal religiøst motiverte rasister respekteres? Hvis vi skal følge de mange homofiendtlige religiøse organisasjoner som selv forlanger respekt, så må de det. Hvis disse homofobe religiøse organisasjonene skal få offentlig respekt, må også deres rasistiske søsterorganisasjoner få det.

Skal rasistene støttes? Dette er i alle fall den menneskerettslige konsekvensen av regjeringens politikk når de støtter homofiendtlige organisasjoner. Ved å overstyre reglene som krevde at ungdomsorganisasjoner må være mot diskriminering for å motta statsstøtte, har likestillingsministeren heller ikke noe annet valg enn også å bevilge midler til Vigrids ungdomsorganisasjon til neste år, om de søker. Om de muslimske ungdommene som ropte sine antisemittiske slagord under Gaza-demonstrasjonen i vinter velger å organisere seg, vil regjeringen også måtte støtte dem.

Når det skulle dukke opp religiøse organisasjoner som synes det er greit at religiøs overbevisning ligger til grunn for drap på visse etniske grupper i andre land, sånn som for eksempel i 1990-tallets Bosnia eller Rwanda, må også disse få statsstøtte på samme måte som Islamsk Råd.

Skal rasister hylles? For Fritt Ord er det irrelevant hva man mener, det viktige er «å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst om brennbare temaer.» Monsen hylles spesifikt fordi hun «gir en stemme til de mange som har vondt for å komme til orde i debatten om ekteskapsloven,» noe hun blant annet gjør ved å definere loven som «demonisk», regjeringen som en «ond demon» og profetisk true at «Stortingspolitikere som stemmer for denne loven blir fjernet ved neste valg. Deres navn blir notert.» Modige og poengterte rasister som på liknende vis klarer å «gi en stemme til de mange som har vondt for å komme til orde», må logisk sett få samme hyllest. Kanskje håper Fritt Ord på en norsk David Irving?

Uansett, alle som ønsker å hylle mennesker som krever at deres religiøse fordommer skal begrense andres liv, enten det er rasister, homofober eller andre, har nå sjansen til å markere dette. Nina Karin Monsen mottar sin pris 5. mai i Den Norske Opera. Det blir sikkert en kveld å minnes.

Kanskje neste år får Monsens brødre i ånden, Vigrid, like fortjent samme pris.