Skal vi bare se på?

Den demokratiske republikken Kongo er trukket med i arven etter folkemordet i Rwanda i 1994 og blodet renner stritt, som en rød elv. Det internasjonale samfunnets forsøk på å skape fred er preget av utilstrekkelighet. Kongo flyter over av naturressurser. Derfor flyter det også over av organisert kriminalitet, med grupper som har territoriell kontroll og som gir selskaper konsesjoner til å hente ut naturressursene. Det er en vedvarende krig mellom menn – med makt, penger og kvinner som belønning. Brutale voldtekter er det mest groteske virkemiddelet. På barn helt ned til toårs alder. Hva kan vi i Norge gjøre?

På overflaten virker det enkelt: I Øst-Kongo tørner den kongolesiske hæren sammen med opprørshæren til general Laurent Nkunda. Nkunda er tutsi, en stor etnisk gruppering som opprinnelig kom fra Rwanda, men som har levd i det østre Kongo i generasjoner. Under folkemordet i nabolandet Rwanda i 1994 slaktet hutuer ca. 800 000 tutsier i løpet av få måneder. Da eksiltutsier etter hvert klarte å ta over makten i Rwanda, flyktet flere millioner hutuer over grensen til Kongo, mange av disse var folkemordets ledere. Mellom 6000 – 12 000 av disse opererer som en egen gerilja i Kongos regnskoger, væpnet til tennene. Nkunda vil disse til livs og anklager regjeringshæren for å samarbeide med disse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jordsmonnet i Kongo er rikt. Drevet riktig gir jorda god avling. Problemet for lokalbefolkningen er bare at jorda under beina deres er enda rikere, på mineraler. I prinsippet er kongoleserne Afrikas rikeste mennesker. Noen har omtalt landet som en geologisk sensasjon, med sine reservoarer av gull, diamanter, rike kobberårer, kobolt, koltan og uran. Det var kongolesisk uran i de to atombombene som ble sluppet over henholdsvis Hiroshima og Nagasaki. Koltan bruker vi i mobiltelefonene våre.

Dette er i dag hovedårsaken til Kongos tragedie. De fleste observatører tror at Nkundas tropper mottar trening og våpen fra Rwanda. En fredsløsning uten Rwanda involvert vil derfor aldri vare. Kongo har nemlig alt det Rwanda trenger. Rwanda er overbefolket, og mangler råvarer og trekull. Kongo er tynt befolket og har i overflod av mineraler og tømmer. (For en interessant gjennomgang av miljø- og ressursargumenter bak folkemordet i 1994, se boka «Collapse», Jared Diamond 2005).

Verden har dårlig samvittighet for det som skjedde i Rwanda i 1994. Frankrike, tidligere stormakt i området, har mistet all ære gjennom sin støtte til hutuekstremistene. En rwandisk regjeringsrapport fra august i år navngir franske politikere som nå risikerer straffeforfølgelse. USA og resten av vesten valgte å holde seg utenfor den interne konflikten og vasket sine hender à la Pilatus. Derfor, da Rwanda i 1996 invaderte Kongo for å fange hutumordere som oppholdt seg i kjempemessige flyktningleirer i byen Goma og omland, bifalte verden dette. Det var legitimt. Men da Rwanda to år seinere, sammen med Uganda, invaderte på nytt, var den egentlige planen å avsette den kongolesiske presidenten Laurent Kabila, som etter hvert nektet å underordne seg rwandiske og ugandiske interesser. Dette ledet til det som kalles Afrikas første verdenskrig, med ni land involvert, og en effektiv deling av Kongo i to. Rwandas sterke mann, også referert til som Afrikas Napoleon, Paul Kagame, ble ikke kritisert. Rwanda hadde fortsatt verdens dårlige samvittighet å spille på.

Bare siden 1998 har ufattelige fire millioner mennesker død som følge av det som kalles lavintensiv krigføring. Kongo er et land i ruiner. Først plyndret og umyndiggjort under det private eierskapet til den belgiske kongen Leopold, rystende beskrevet i boka «Kong Leopolds Arv» (Adam Hochschild, 1998). Det som tross alt eksisterte av infrastruktur og systemer da landet fikk sin frihet i 1960, forsvant helt i løpet av 30 år under diktator Joseph Mobutus regime, en god alliert av Belgia og USA. Nå er det bare rester tilbake av de veiene, de skolene, de bruene, det postsystemet, de jernbanene osv. som en gang var der. Alt er erodert bort. I 1960 var fattigdommen jevnt fordelt på 16 millioner mennesker. I dag er den enda jevnere fordelt på et sted mellom 60 og 70 millioner.

Men det er den menneskelige fornedrelsen som er mest tragisk. Det gjelder ingen grenser lenger. Verken for levende eller døde. Da et DC-9 med 60 passasjerer fikk problemer og styrtet på flyplassen i Goma i april i år, ilte ikke lokalbefolkningen til for å hjelpe, men med økser og macheter hogg de løs på vinduer og dører. De kom seg inn til døde passasjerer, og plyndret. Ifølge en anonym FN-representant drakk de champagne stående ved likene, rapporterte Weekendavisen 17. oktober.

For døde gjelder andre regler. Men hva med dem som lever og de som gir liv; mødrene, søstrene, tantene? Voldtekt er en integrert del av den krigføringen som nå pågår. En håndfull soldater skifter på å voldta den samme kvinnen. Mens hennes mann og barn må se på. Et ekstra element er lagt til: Kvinnens underliv skamferes: En kniv, en pinne eller et skrujern stikkes opp i underlivet hennes. Ofte blir veggen mellom endetarm og skjeden ødelagt, med påfølgende utflod og lukt og manglende kontroll. De skys derfor som spedalske. Et spesialsykehus i Goma mottar jenter ned til tiårsalderen som sys sammen igjen, men har også rapportert om voldtekter på barn ned til toårs alder. Alle voldtar; Nkundas armé, hutumilitsen og ikke minst den kongolesiske armeen. Pluss alle barnesoldatene, blant alle geriljagrupperingene.

LIKEVEL vegrer verden seg for å sende styrker nedover. Den eksisterende FN-styrken er det reneste B-laget, med lite motiverte soldater fra utviklingsland, som sannsynligvis har sendt tropper dit fordi landet tjener penger på det. Soldater anklages for å ha solgt våpen til ulike militser i bytte mot mineraler, som gull. En ny våpenavtale vil snart inngås, med fransk og britisk assistanse – men det ble også inngått en våpenavtale så seint som i januar i år. FN melder om over 200 brudd på den avtalen.

Kjære utviklingsminister Erik Solheim: Det må tas tak i lokale landrettigheter og mineralkonsesjoner, med alle involverte parter. Hvis ikke vil striden i Øst-Kongo bare fortsette. Og hver dag kommer kongolesere til å skamferes. Kan Norge gjøre en større innsats i Kongo? Eller skal vi overlate det til tidligere koloniherrer, lokale militser og voldtektsmenn? Kongos røde elv renner stritt, rett foran øynene på oss.

Andrew Kroglund er skribent og styreleder i Forum for miljø og utvikling, et nettverk av 56 norske miljø-, utviklings- og fredsorganisasjoner.