IKKE FORNØYD: Denne regjeringen har fjernet arbeidsrettigheter for vanlige folk som jobber i nedre del av næringskjeden, skriver artikkelforfatter. På bildet er Erna Solberg (H) og Siv Jensen (Frp). Foto: Tore Meek / NTB scanpix
IKKE FORNØYD: Denne regjeringen har fjernet arbeidsrettigheter for vanlige folk som jobber i nedre del av næringskjeden, skriver artikkelforfatter. På bildet er Erna Solberg (H) og Siv Jensen (Frp). Foto: Tore Meek / NTB scanpixVis mer

Arbeidsliv:

Skal vi gå 100 år tilbake?

Det er jo ikke rart at arbeidsledigheten er den laveste for niende måneden på rad nå i 2017. For man kan ikke som selvstendig ta en sykedag eller bli hjemme med sykt barn med mindre det er langvarig.

Meninger

For fire år siden lovet dagens regjering både mer frihet og større arbeidsmuligheter ved å være selvstendig næringsdrivende istedetfor å være arbeidstakere. Men for mange føles denne «friheten» nokså hul – og som et skritt 100 år tilbake. Dagens regjering har hatt som fokus at man skal satse på «gründere», at enhver skal kunne bedrive «næring» og «ta eierskap over egen arbeidshverdag» som «oppdragstakere». Dette høres jo strålende ut – mer frihet, mer kreativitet, mer omsetning, mer energi og synergi.

Statistikkene sier at arbeidsløsheten er på det laveste på flere måneder. Vanlige mennesker i hverdagsjobber som står i akkurat slike arbeidsforhold ser derimot ikke hvordan dette gjør arbeidshverdagen noe bedre for hver enkelte arbeider. Tvertimot er det mer sammenlignbart med arbeidsvilkår for 100 år siden - hvor man var avhengig av arbeidsgivers velvilje, uten noe nettverk om denne uteble. Denne regjeringen har fjernet arbeidsrettigheter for vanlige folk som jobber i nedre del av næringskjeden. Disse basale rettighetene de fleste forventer har blitt utvannet og fjernet for enhver som ikke er fast ansatt – som kommer til å bli mange flere med denne politikken.

Så hva er det faktiske resultatet etter fire år med denne dreiningen? Det har blitt vanlig at arbeidsgivere innenfor helse, bygg og anlegg, service, kultur, olje, sikkerhet, luftfart og generelt i vikarbyråer/bemanningsbyråer m.fl. nå forventer at de som tidligere ble ansatt skal være «oppdragstakere» som selvstendig næringsdrivende. Dette sparer arbeidsgiverene ( «oppdragsgiverene» ) enormt på i administrasjon og i innbetalinger av arbeidsgiveravgift, sosiale avgifter og feriepenger. Dette beregnes til 30-35% på toppen av brutto lønn. Utover dette betaler ikke arbeidsgiver obligatorisk tjenestepensjon (2%) eller yrkesskadeforsikring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der man tidligere fikk sin skatt trukket automatisk, fikk oppspart feriepenger, fikk fulle sykepengerettigheter og dagpengerettigheter fra dag en, trygderettigheter og pensjonspoeng og -oppsparing fra første krone samt å være forsikret under utførelsen av sin jobb, så forventes det nå at arbeidstakeren ( «oppdragstakeren» ) skal stå for dette selv. Dette betyr at «oppdragstakerene» selv må slåss for hvert eneste oppdrag hos forskjellige arbeidsgivere, organisere og regnskapsføre sitt enkeltmannsforetak, forhåndsbetale forventet skatt pr kvartal, selv spare opp til feriepenger, innbetale pensjonsoppsparing og betale for yrkesskadeforsikring.

Dette får man ikke påslag på standard timelønn for, noe som burde vært et påslag på 40% inkl. administrasjon. Man får heller ikke sosiale rettigheter som en arbeidstaker: Dagpenger eller sykepenger har en karenstid på 16 dager og er kun 65% av overskudd på næring. Ansatte lønnsmottakere får 100% av full lønn fra dag en. I tillegg får selvstendige næringsdrivende kun pensjonspoeng for overskudd av næring, og ikke for sin fulle inntekt. Når mange også må finne seg i såkalte «nullsums-kontrakter» - altså uten en fast grunnlønn, men kun betalt pr faktiske jobbede time eller for provisjon – blir hverdagen enda tyngre.

Dette gjør at man må sjonglere flere jobber for å kunne ha en minsteinntekt, uten å ha de sosiale rettighetene arbeidstakere har – og kommer ut av det med negativt resultat både arbeidsmessig, lønnsmessig, rettighetsmessig og pensjonsmessig. I tillegg får da de færreste av disse muligheten til å komme seg inn på boligmarkedet uten fast inntekt og uten råd til et innskudd på minimum 15% av lånesummen og dermed blir bundet til et stadig dyrere leiemarked - og har sjelden råd til å inngå privat pensjonsoppsparing.

Det er jo ikke rart at arbeidsledigheten er den laveste for niende måneden på rad nå i 2017. For man kan ikke som selvstendig ta en sykedag eller bli hjemme med sykt barn med mindre det er langvarig. Man får ikke dagpenger mellom oppdragene. Og må man først inn i NAV-systemet taper man en halv måneds inntekt før man får hjelp, etter tre måneders behandlingstid. Og man blir ikke registrert i disse statistikkene for slike mellomdager. Arbeidsledighetsstatistikken blir kanskje penere av sånt, men en suksess kan det likevel vanskelig kalles. Men det er forferdelig i hverdagen for mennesker som må slåss for hvert eneste arbeidsoppdrag, som ikke har noen rettigheter overfor arbeidsgiver.

Man må ta hovedbyrden for sosiale rettigheter selv, uten å få annet enn et snev av assistanse fra samfunnet. Dette er resultatet av fire år med dagens regjering - at arbeidsgivere og selskaper skal ha muligheten til å benytte seg av mennesker akkurat når det passer dem. Et slikt samfunn med denslags arbeidsrettigheter hadde vi i Norge for 100 år siden. Det er ingen grunn til å gå tilbake til det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook