Skal vi godta større forskjeller?

Å få denne artikkelen ned på papiret er noe av det vanskeligste jeg har gjort av skrivejobber. Som forsker på Norsk institutt for by- og regionforskning har jeg, sammen med kollega Dag Juvkam, skrevet en rapport om visse endringer i forholdet mellom land og by. Et moment i vår framstilling er at bygdeungdom med lite utdannelse ikke lenger ser ut til å rekrutteres til lite attraktive jobber i storbyen.

Forklaringa er ikke bare boligprisene i Oslo, men også at visse yrker tydeligvis er på rask vei nedover. Det er først og fremst bransjer der fagbevegelsen står svakt.

Renhold er et godt eksempel, der alt tyder på at folk må jobbe mye hardere for dårlig betaling enn tidligere. Det gjelder derimot ikke byggebransjen og håndverksfagene, der lønnsnivået og arbeidsvilkårene stort sett ser ut til å følge den allmenne norske kurven.

Det som opptar meg i denne forbindelse, er reaksjonene på vår rapport, eller rettere sagt på NTB-meldingen om den. Den ble nærmest tolket som et innlegg i valgkampen: Carl I. Hagen hadde nylig tillagt innvandrerne skylda for boligmangelen i Oslo, og vår rapport ble oppfattet som et betimelig motargument: Uten innvandrere ville Oslo ha grodd ned i skitt.

Det er naturligvis i og for seg korrekt. Men vi som skrev rapporten trodde at vi satte søkelyset på et helt annet forhold, nemlig visse viktige konsekvenser av nye former for ulikhet i det norske samfunnet.

Alle vet at den rikeste tidelen av oss tilegner seg en stadig større del av nasjonens samlede inntekter, formue og naturressurser.

Det er langt mindre oppmerksomhet rundt det som foregår i den andre enden av skalaen. Store offentlige overføringer kan ikke rette på de fundamentale ulikhetene som skapes i arbeidsmarkedet. Vi er i ferd med å redusere attraktiviteten ved visse yrker så sterkt at norske innfødte ikke vil arbeide i dem - selv ikke bygdeungdom uten utdannelse. Det kan se ut som om alle ser med sinnsro på slike konsekvensrike samfunnsendringer. De ulikhetsskapende prosessene er uinteressante for de fleste forskere, og neglisjert i media.

At slike endringer knapt nok er forskningstema, kan sikkert forklares med at nesten alle norske samfunnsforskere nå må tilpasse seg markedet, også de på universitetene. Media tar helst opp manifeste konflikter med enkel dramaturgi: Uten entydige helter og skurker kan de gjøre lite ut av de lite synlige, latente prosessene som bestemmer hva slags samfunn våre barn og barnebarn skal leve i.

Men enda mer interessante har de politiske reaksjonene vært. At høyresida i politikken er lite interessert i de prosessene som skaper ulikhet, er forutsigbart. Mer interessante er reaksjonene på venstresida, som en skulle vente var opptatt av slike spørsmål. Men på samme måten som Aftenposten innskrenker både Ap-talsmenn, Erik Solheim og Klassekampen seg til å fremheve innvandrernes nyttige innsats i å gjøre de jobbene som vi innfødte «ikke lenger vil ha».

For meg er det et interessant trekk ved norsk politikk ved årtusenskiftet at vi ikke har venstrepolitikere som er opptatt av dette problemet: Vi er i ferd med å få yrker eller bransjer med så dårlige vilkår at de må rekruttere folk uten de norske ambisjonene om «det gode liv».

Å nøye seg med å applaudere innvandrernes innsats og slit i disse jobbene innebærer i virkeligheten at en godtar utviklinga, og er fornøyd med denne tilgangen på billig arbeidskraft. Det er i og for seg greit om en driver rengjøringsbyrå i Oslo eller filetfabrikk i Finnmark. Men er det like greit for den som vil ha minst mulig ulikhet i samfunnet, og vedlikeholde forutsetningene for solidaritet?

Er den norske venstresida fullstendig ute av stand til å se konsekvensene av at etniske grupper konsentreres i visse fag, som blir stående på stedet hvil velferdsmessig - i kontrast til oss innfødte?

Det som gjør det vanskelig å skrive denne artikkelen, er naturligvis at den så lett kan tolkes som motstand mot alle former for innvandring av fattige mennesker til Norge. For det er jo ikke til å komme forbi at det er muligheten for å bruke disse som har satt arbeidsgiverne i stand til å nedgradere visse fag. Gjennom media vil en slik konstatering lett høres ut som fremmedfrykt, og et anstendig menneske vil gjerne unngå å komme i dårlig selskap. Det som har gjort det lettere å formulere disse synspunktene, er at Carl I. Hagen og hans partifeller jo stadig har gitt uttrykk for at de synes at det er en god idé å bruke innvandrere til å holde lønninger nede og «disiplinere» norske arbeidsfolk. Carl I. Hagen beundrer f.eks. Sveits, og har ingenting imot fremmedarbeidere, om vi bare kan nekte dem norske rettigheter, og sende dem tilbake når vi ikke har bruk for dem lenger.

Tor Mikkel Wara foreslo f.eks. import av 1000000 hongkongkinesere til Finnmark, slik at fiskeindustrien kunne klare seg uten nordnorsk arbeidskraft. Og denne holdningen forsvant ikke fra Fremskrittspartiet med Waras sorti: Ifølge Dagbladet 27.8. er Frp's ordførerkandidat i Hammerfest helt på linje med de andre partiene i gleden over at innvandrere nøyer seg med de jobbene som nå er blitt så dårlige at finnmarkingene heller reiser sørover. Selv de andre partienes busemann, den fremmedfiendtlige tannlegen, godtar bruk av fattige fra andre land for å holde lønningene nede - om en bare nekter dem et vanlig familieliv og de rettigheter som deres norske kolleger har.

Carl I. Hagen kan jo ikke være motstander av en politikk som sikrer ham mange arbeiderstemmer: Bruken av innvandrere for å holde lønninger nede i visse fag - til fordel for middelklassen - må i alle fall ha en del av ansvaret for innvandringsmotstanden blant Arbeiderpartiets gamle velgere. Men slike interessante sammenhenger er det dessverre ingen som forsker på.

Når skal vi få øynene opp for risikoen ved å bruke folk uten rettigheter som innsatsfaktorer i vår økonomi? Her er det utrolig mange som er like kortsynte som Hedstrøm, Hagen og Tor Mikkel Wara - fra jordbærbøndene til skipsrederne, fylkesmannen i Finnmark og vår sosiologisk utdannete arbeidsdirektør. Er det ikke selvinnlysende at når de som bor, samhandler og stemmer her i landet - uansett religion eller pigmentering - skyr en jobb eller et yrke, så må det vare noe galt med dette yrket? Å importere arbeidskraft fra samfunn med andre standarder, vil ikke det være å stimulere til, vedlikeholde og forsterke feilutvikling? Yrket burde vel enten betales bedre, endres eller forsvinne? Er det noen feil med dette enkle markedsresonnementet?

Det er helt avgjørende å være klar over at det er her i Norge vi tar de avgjørelsene som fører til at en del fag nedgraderes. Det ser vi f.eks. av at det ikke har vært så lett å nedgradere de fagene der fagbevegelsen står sterkt. Paradoksalt nok er det ikke-konkurranseutsatte fag - som renhold - som har fått størst skader gjennom de ulikhetsskapende prosessene. Det betyr at om vi vil, kan vi gripe inn og styre de prosessene som truer med å skape et samfunn som svært få av oss ønsker.