Når man har penger og et statsapparat, har man makten til å gjøre noe. Vi har ambassadører. De kan brukes til annet enn å hjelpe berusede nordmenn i utlandet, eventuelt norske drapsmenn. Vi har penger. De kan brukes til noe annet enn å utvide veggene i oljefondets ufattelige pengebinge.

Vi har vent oss til rikdommen, og til å bruke den på å sikre at vi skal forbli rikest mulig lengst mulig.

Et folk bør ha et bedre og sunnere formål med nasjonsbyggingen enn dette. Vi må spørre oss hva vi er til for, hva vi skal med dette landet annet enn å hegne om vår egen velstand, hva vi ønsker å kunne si at vi har utrettet når andre regnskap enn oljeregnskapet skal gjøres opp.

Dette er ikke saken som trenger Nansens store visjoner, bare en nøktern statsminister og en statsråd eller to med et klokt engasjement for mennesker i nød. Vi trenger heller ikke massive program. Vi trenger å avlaste akutt lidelse i en tross alt ganske liten leir, og å lede vei så andre vil gjøre det samme.

Statsminister Erna Solberg har evnen til å engasjere seg i saker hun ser betydningen av. Jeg håper hun umiddelbart vil invitere legene og sykepleierne som kan gi henne direkterapporter fra Moria, og lytte til deres råd om hvordan hennes regjering, på våre alles vegne, kan utgjøre en forskjell. Når noen drukner, bør man følge livreddernes råd. Det viktigste er uansett at noe gjøres, og at det gjøres nå.