FÅR ROS: Den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson burde stå aller først i køen til Nordisk råds litteraturpris, med sine to siste bøker, mener anmelderen. 
Foto: Bjørn Langsem
FÅR ROS: Den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson burde stå aller først i køen til Nordisk råds litteraturpris, med sine to siste bøker, mener anmelderen. Foto: Bjørn LangsemVis mer

«Skal vi leve bare for å dø?»

Gråtevakkert om himmel og helvete fra Jón Kalman Stefánsson.

ANMELDELSE: Tre menn sliter seg over fjellet i forrykende storm. De drar på en kiste. Àsta er død, hun må i jorda, ellers får verken hun, barna eller mannen hvile.

Det kan koste de tre livet. Men livet for hundre år siden på Island var så stritt at døden kunne være en befrielse.

Dette er en av episodene i den islandske forfatteren Jòn Kalman Stefànssons «Englenes sorg».

Burde få pris Det er en frittstående oppfølger til «Himmelrike og helvete» som kom på norsk i fjor, og var det årets desiderte bokhøydepunkt.

Lyrikeren og romanforfatteren Stefànsson, er da også nominert til Nordisk råds litteraturpris tre ganger. Han burde stå aller først i køen med denne fortellingen som er planlagt som en trilogi.

Lang vinter Gjennomgangsfiguren heter bare «Gutten». Foreldrene er døde, søstrene døde.

I forrige bok mistet han sin beste venn under en forrykende storm på havet. Nå skal han følge postmannen Jens, som kan forsere de farligste fjell under de frykteligste forhold, men som er livredd havet.

Og fjorden må de over for å komme til de mest avsidesliggende strøk på Island. Isolerte fattigslige gårder, fulle av død, sult og ensomhet. Lutfattige mennesker utmagret av den altfor lange vinteren som aldri tar slutt.  

Stefànsson er en helt unik forfatter. Han bobler over av de mest forunderlig dyptpløyende poetiske vendinger - i en bok som i store deler handler om de to som kjemper mot stormen.

En Isak Sellanraa Postmannen Jens er taus som en Isak Sellanraa. Gutten, derimot, snakker. Om poesi, om bøker, om kjærligheten om livet, om alt det vakre. Han danner en motpol til dette beinharde livet, så lett å miste, så nær helvetet.    

«Skal vi leve bare for å dø?»

Disse gråtevakre bøkene, like gråtevakkert oversatt, er en hommage til den gamle tids mennesker, hvis hverdag kunne bestå av et slit som langt overgår tindebestigerne vi i dag hyller som helter.

Hvem husker dem? Slitet deres, døden som ofte kom som en befrielse. Hva var det godt for? Eller, som stallgutten Hjalti sier; «Skal vi leve bare for å dø?».