Skal vi redde naturen - eller må naturen redde oss?

Forfatteren Judith Schalansky om naturfetisjen i kulturen.

Meninger
BIOLOGIBOK: - Jeg ser på biologibøker som litteratur, som samlefortellinger om fenomenene i verden, sier forfatteren Judith Schalansky. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
ERSATSRELIGION: Biologilæreren Inge Lohmark forstår verden gjennom faget sitt: «'Referanser til utviklingshistorien finnes naturligvis også i menneskekroppen. De røpes i små, tilsynelatende ubetydelige detaljer. Blindtarmsvedhenget. Halebeinet. Visdomstennene'», forteller hun elevene sine...Alle illustrasjoner: «Sjiraffens hals»
... «Vanskapte organer, nytteløse trekk, som gjorde liten skade og ble båret med rundt omkring, suvenirer fra den dyriske fortiden. Fossilene var til og med begravd i kroppen. Urmennesket hadde bolig i oss.»
MANETMANI: For biologilærer Inge Lohmark er manetene de perfekte organismer.
MANETMANI: Manetene er encellede, og utviklingen deres er komplett.
KVEGETIKK: «Vi har jo alt opp disse dyrene, så vi må jo spise dem også,» sier Inge Lohmark.
MENNESKE ELLER MUS?: Inge Lohmark er ikke sikker. Flaggermusen har musens benbygning, samme brusk, og anatomisk helt identiske kjønnsorganer. Men også flaggermus fødes nakne.
FORFUGL: Archaeopteryx utviste trekk fra to dyreklasser: den hadde fjærdrakt og ikke nebb, en kjeve med tenner, gripeføtter med klør. Ikke større enn en due, ikke flinkere til å fly enn en høne. Den flagret snarere enn å fly.
HUSDYR: - Mennesket har temmet sin verste fiende, sier Inge Lohmark om hunnen. Degradert ulven til et slags hundevesen. En ledsager uten verdighet.

IDEER: «Naturlig nok har det hatt en virkning når sjiraffenes forfedre utrettelig har strakt seg etter bladene på akasietrærne. I løpet av mange generasjoner og lange tidsperioder har de utviklet disse utrolig lange halsene. (...) Hver generasjon høster fruktene fra den forrige. Alt bygger på hverandre. Og bare hvis vi gjør en innsats, oppnår vi noe. (...) Derfor må vi trene, vi må ikke under noen omstendigheter slutte å anstrenge oss, å gjøre en innsats, å lære og gjenta det tillærte. Hvis alle bestandig får støtte overalt, er det ingen som lenger fordres til å sørge for seg selv. Hver enkelt av oss må strekke seg.»

Møt Inge Lohmark, biologilæreren som spiller hovedrollen i tyske Judith Schalanskys roman «Sjiraffens hals». Et slags levende fossil, så mye lærer at man ikke oppdager mennesket bak.

- Hun er i overgangsalderen. Og hun er biologilærer på en utdøende skole. En tragisk figur, veldig ensom og frustrert, sier Judith Schalansky gjennom en tolk.

- De biologiske lovene har jo å gjøre med forandring og tilpasning. Hun peker på naturlovene hele tiden, men klarer ikke selv å forandre og tilpasse seg.

Hvor lett er det å forandre seg når du bare har en fungerende rolle igjen - biologilærerjobben? I hele boka treffer ikke Inge mannen sin. Hennes eneste datter er flyttet til USA, og kommer sannsynligvis aldri tilbake. På toppen av det hele har ikke bare tidene, men hele statsregimet forandret seg - provinsbyen Inge Lohmark bor i er omgitt av relikvier fra DDR, som nå er i ferd med å slukes av villniset, av naturen.

- Det er ikke sånn at hun lengter etter DDR. Men etter alle disse forandringene, lengter hun etter en slags religion som aldri forandrer seg. Naturlovene er helt objektive for henne, og blir en slags erstatningsreligion, sier Schalansky.

Vi sitter på Maihaugen under Litteraturfestivalen i Lillehammer, og snakker om dette realfagsmennesket som sliter med å finne ut hvordan hun kan leve.

- Hva tenker du om skillet mellom natur og kultur?

- Vi har dette skillet mellom det som er naturlig og det som er laget av mennesker. Akkurat som om ikke de to har noe med hverandre å gjøre.

- Kultur kommer fra kultivering - altså åkerdrift, jordbruksdrift. Det var nytt for meg å tenke det, men det er virkelig rett! sier Schalansky. Bare tenk på kuene.

- Det er jo vi som har laget disse nyttedyrene. Et sted sier Lohmark: «Vi har jo alt opp disse dyrene, så vi må jo spise dem også», sier Schalansky.

Form og innhold er to sider av samme sak for den tyske forfatteren. Norske lesere kjenner henne kanskje fra det fiktive «Atlas over de fjerne øyer» - en del atlas, en del filosofering over menneskehetens utposter.

- Det finnes ikke noen ren tekst, det har jeg aldri sett. Jeg tenker i bøker, det gjør ikke andre forfattere. Jeg kan ikke skille det. Når jeg har en idé, har jeg en idé om ei bok, og da tenker jeg på hvordan det ser ut, sier Schalansky.

Formgivningen av «Sjiraffens hals» er også gjennomført til fingerspissene. Kanskje ikke så rart - Schalansky er utdannet bokdesigner.

- I midten av boka, mens jeg skrev, tenkte jeg at jeg ikke kunne skrive videre før jeg visste hvordan den ville se ut utenpå. Så jeg fant dette strie, brune materialet til omslaget og tenkte: perfekt! Det er litt trist, gammeldags og avvisende. Men når man tar det i hånda, kjennes det veldig godt ut, sier Schalansky.

- Sånn er det forhåpentlig med Inge Lohmark også: først liker man henne ikke, men jo bedre kjent man blir med henne, desto mer blir man berørt av henne.

Boka er et visuelt verk. Sjiraffhalsen på omslaget fortsetter over i margen. Gamle illustrasjoner fra biologien ledsager teksten. Og for å gi følelsen av at leseren holder i en skolebok, ikke en roman, valgte Schalansky hvitt fagbokpapir foran det gule, litterære.

- Vi skiller alltid på ting - natur og kultur, og innhold og form. Vi har en idé om at innhold er hellig og form er overflatisk. Jeg mener at det er tull. Formen skaper innholdet.

Biologibøker som en slags litteratur fascinerer Schalansky.

- Jeg ser biologibøker som en fortelling om fenomenene i verden. De er selvfølgelig fullstendig ideologiske. Jeg har sett på bøkene i DDR for å finne politikken i dem - alle viktige oppdagelser ble gjort av sovjetiske vitenskapsmenn. I dagens biologibøker har amerikanerne oppdaget alt.

- Og det er ikke sant, eller?

- Det finnes noe på den andre siden av sannhet, som er måten man forteller noe på. Hvordan man vektlegger. Det er det fantastiske med biologien - det er jo egentlig livsvitenskapen. Vi sier at den er helt objektiv. Lovmessig. Men i virkeligheten er den full av myter.

- Du sier at Lohmark har en del «rare ideer». Men har vi ikke alle det? Ideen om sjiraffens hals - at om vi strekker oss umenneskelig langt, vil vi bli bedre mennesker i neste generasjon - er vel ikke fremmed i et kapitalistisk samfunn?

- Absolutt - det er jo survival of the fittest. Vi kan ikke noe annet enn å se ting ideologisk. Framfor alt må vi se noe meningsfullt. Men Inge Lohmark forsøker å holde meningen ute av livet sitt, ved å fokusere på biologien.

Schalansky humrer når hun antar at tolken har gjort seg forstått.

- På et punkt trøster hun seg med at menneskeheten snart skal gå under uansett. Selvfølgelig fordi hun er så ulykkelig.

Inge Lohmarks versjon av biologi er preget av konkurransetenkning. Sjiraffens hals, evolusjonens kamp. Men i det siste har samarbeid blitt det nye moteordet i populærvitenskapelig biologi. Plutselig var det kanskje ikke bare den sterkeste som overlevde, men også den som var flinkest til å benytte seg av andre mennesker, til å kommunisere, samarbeide, dele.

- Er dette bare den nyeste myten?

- Ja, men som sagt så trenger vi mytene! Det er helt normalt. Om 20-30 år vil det være et annet tema vi går inn på, sier Schalansky.

Hvorfor har påfuglen så flotte fjær, for eksempel.

- Det fantastiske er at naturen ofte lager ting som gjør en svakere, for at man med det skal kunne vise sin styrke. Påfuglen kan koste på seg å bære med seg en sånn diger, svær, tung ting på rumpa. Det finnes en idé blant biologier - «singing for sex». At vi har funnet opp kulturen for å gjøre oss mer attraktive. Det liker jeg selvfølgelig - at det ikke er sportsfolka, men de som maler pent eller kan synge fint som er mest attraktive.

Naturen er et hett tema i kulturen. Björks «Biophilia» brukes i naturfagundervisningen på Island. På Maaemo kan du få en tiretters servert på en seng av granbar det siver tørrisrøyk ut av.

- Er humanister i ferd med å gjenoppdage naturen?

- Naturen har blitt et motetema. I Tyskland har vi den nye landtrenden - en total forherligelse av livet på landet. Og selvfølgelig komplett urealistisk, fordi det handler om ideen om den gode naturen. Naturen er selv verken god eller ond eller noe annet, sier Schalansky.

- Bare i det øyeblikket naturen er utsatt, kan den bli til fetisj. Forherligelsen av naturen viser egentlig hvor lite det er igjen av den, fortsetter hun. 

- Lenge har det hett at vi må redde naturen, nå føles det som at vi har fått en idé om at naturen må redde oss.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.