VIL FORBY: Hadia Tajik vil forby hijab for yngre jenter. Men forbud mot barnehijab er enklere sagt enn gjort, skriver Marie Simonsen. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
VIL FORBY: Hadia Tajik vil forby hijab for yngre jenter. Men forbud mot barnehijab er enklere sagt enn gjort, skriver Marie Simonsen. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Skal vi røske hijaben av jenter med loven i hånd?

Å innføre forbud mot barnehijab er enklere sagt enn gjort.

Kommentar

Hadia Tajik vil ha forbud mot hijab for yngre jenter. Hun kom med det overraskende utspillet i et dobbeltintervju med islamkritikeren Hege Storhaug i Aftenposten-TV. Storhaug kvitterte begeistret med å si at Tajik snakket som en ansatt i Humans Rights Service.

Et slikt generelt forbud er nye toner fra Ap, som til nå bare har støttet forbud mot hijab i offentlige myndighetsroller, som i politi og domstoler. Tajik understreket at hun snakket på egne vegne, men det er et kraftig signal når Ap's mektige nestleder, som dessuten er leder av Stortingets justiskomité, tenker høyt om et forbud. Forbudslinja har ellers bare støtte av Frp.

Begrunnelsen til Tajik er det vanskelig å være uenig i. Det er selvfølgelig en uting at jenter helt ned i barneskolen må dekke seg til «for ikke å virke attraktive for menn». Tajik sier det er en uakseptabel seksualisering av barn. Det kan nok hende at muslimske foreldre vil protestere kraftig mot at det er hensikten, men tradisjonelt er det formålet.

Hijab på små jenter er utbredt i skoler med høy minoritetsandel. I Gamle Oslo, hvor jeg bor, passerer jeg dem hver dag på vei til jobben, gjerne i følge med brødre som er kledd som norske gutter flest. Feministen i meg steiler, akkurat som jeg reagerer på den motsatte ytterkant, små jenter kledd og pyntet som modne tenåringer. Det ene pådyttet av en patriarkalsk religion og kultur, det andre av et seksualisert mediebilde. Jeg kunne i grunnen tenke meg å forby små prinsesser i rosa tyll også.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men skal vi forby det vi ikke liker? Kan vi? Justisdepartementets lovavdeling mener nei. Et forbud vil utfordre både grunnloven og menneskerettighetene. Barnekonvensjonen verner barns religionsfrihet, men gir også foreldre rett til å styre barns religiøse oppdragelse. I Norge er det like selvsagt at foreldre skal bestemme hvordan barna går kledd. Likhetsprinsippet betyr dessuten at forbudet i så fall må gjelde alle religiøse symboler og plagg. I mitt nabolag møter jeg også unge sikher med turban på skoleveien. Skal turban også forbys?

På den annen side har hijab en åpenbar kjønnsdimensjon som virker diskriminerende og kontrollerende. Også muslimer har tatt til orde for forbud mot hijab for unge jenter. De må selv få bestemme om de vil bruke hijab når de er myndige, og vi vet at unge kvinner gjør det like mye som en identitetsmarkør som av religiøse grunner. Vi hører at små jenter higer etter hijaben på samme måte som de prøver ut mors øredobber, fordi det er en smak av pynt og voksenliv. Vi hører også at barnehijab er blitt utbredt, for å venne jenter i vesten til å dekke seg til. Når de er 15 er de i opposisjon som de fleste av sine jevnaldrende. Å protestere ved å forkaste hijaben, må ikke være et alternativ.

For meg fremstår det absurd å dekke til små jenter, som etter min mening burde løpe rundt, klatre i trær og tulle med andre gutter og jenter. Men så er jeg generelt skeptisk til religiøs praksis som er undertrykkende og fordomsfull. Her i landet er den bekjempet gjennom åpen debatt og kritikk, ikke forbud.

Et forbud kan virke normativt og fjerne presset fra omgivelsene, slik andre regler og systemer har gjort. Den norske enhetsskolen er ikke kjønnsdelt, og det er like krav til utdannelse for gutter og jenter. Likestilling har ikke ført til etablering av muslimske privatskoler, og stadig flere muslimske jenter tar høyere utdannelse med og uten hijab. Det er beviselig eksempler på det motsatte. Jenter som utsettes for en beinhard sosial kontroll fra familien og miljøet. Hvis et forbud mot hijab er en avgjørende faktor i målet om mer likestilling og frihet, er det fristende å vurdere selv om det bryter med liberale prinsipper. Men ligger virkelig makta i et plagg?

Hvordan skulle et forbud mot hijab praktiseres? Hva om Fatima på åtte likevel kommer på skolen med hijab? Skal læreren be henne fjerne skautet og dermed sette henne i konflikt med foreldrene? Skal foreldrene bøtelegges? Vil det føre til at andre barn river hijaben av, så å si med loven i hånd? Og hvis forbudet er begrunnet med uønsket seksualisering av små jenter, når er de gamle nok til at det er ønskelig? Når de er 14? 16?

Et forbud er et uvanlig sterkt signal fra storsamfunnet om at barnehijab ikke er akseptabelt, men det rammer indirekte hijabbruk generelt. Muslimske kvinner er allerede utsatt. Rundt om i Europa meldes det stadig om kvinner som blir angrepet på gata av folk som river av dem hijaben. Angrepene har økt etter Paris. I Norge har vi hatt flere runder med hijabdebatt. Hver gang synes de harde frontene bare å føre til et mer innbitt forsvar av plagget. Også rektorene ved skolene hvor hijabbruk er utbredt, advarer mot forslaget, særlig med tanke på den tilspissete tida vi er inne i. Derfor var jeg overrasket over Tajiks utspill.

Midt i opphetete debatter om terror og flyktninger, er enda en hijabdebatt det siste vi trenger. Det er likevel ikke overraskende at utspillet nettopp kommer fra Tajik. Selv muslim. Barhodet. Progressiv. Oppvokst langt fra moskeene på Grønland. Hvis noen kan løfte denne debatten ut av skyttergravene, er det kanskje henne. Men det er veier å gå før man ender i et ikke-praktiserbart forbud som attpåtil kan stride mot overordnete lover.

Rektoren som sier det er så mange jenter med hijab i skolegården at han ikke legger merke til det lenger, kunne begynne med å ta det opp med foreldrene og prøve å bli enig om at her på skolen går vi ikke med hijab. Det kan likevel hende, hvis vi snakker med ham, at det er hans minste utfordring i en ressurssvak minoritetsskole. Gulrøtter hjelper. Mer integreringstiltak hjelper. Gratis aktivitetsskole har løftet deltakelsen fra ti prosent til nesten 100 fra det ene året til det neste.

Frihet er deltakelse. Ikke forbud.