SE TIL DANMARK:  Danske "Broen" har vært veldig populær i Norge. Foto: Ola Kjelbye
SE TIL DANMARK: Danske "Broen" har vært veldig populær i Norge. Foto: Ola KjelbyeVis mer

Skal vi slutte å krangle?

I stedet for å krangle om hvem som har skylda for at vi ikke er på danskenes nivå, kan vi ikke bare begynne å lære av dem?

I en følgesak til skuespiller Geir Kvarmes kronikk «For dårlige manuskripter» i Dagbladet lørdag 21. april kan jeg lese at jeg er enig med ham i at dårlige manus ødelegger norsk TV-drama. Jeg klandrer ikke journalisten, men bruken av ordet enig, for å binde sammen teksten, gjør meg altså til Kvarmes meningsfelle i saken. Det er jeg absolutt ikke. Jeg mener verken at det står så dårlig til med norsk TV drama som han åpenbart gjør, eller at det er dårlig sjanger- og karakterforståelse blant manusforfatterne som er det største problemet.

Noe jeg imidlertid mener, sterkt, er at profesjonskrigen i norsk film- og TV bransje er meningsløs. Dette underlige fenomenet der de ulike faggruppene beskylder hverandre for å være elendige, og vekselvis gir hverandre skylden for alt som er galt. Alt ettersom hvem man spør så er manusene for dårlige, skuespillerne for svake, regissørene for lite dristige og produsentene for lite profesjonelle. Vi er kanskje ikke best i Europa i TV-drama, men i denne skylde-på-hverandre-øvelsen kommer vi antakelig høyt opp på listen. Hadde den på noen som helst måte vært konstruktiv, ville vi skapt produksjoner i verdensklasse.

Det som kan være konstruktivt er å se på hvorfor vi, med noenlunde tilsvarende forutsetninger, ikke har like stor suksess som danskene, som vi stadig og av åpenbare grunner, sammenlikner oss med. Det er ingen grunn til å tro at det er mindre talent i vår befolkning på fem millioner enn i danskenes fem og en halv, verken når det kommer til manusforfattere, skuespillere eller andre. Spørsmålet er da, forvaltes talentet annerledes i Danmark enn her hjemme? I forhold til manus er svaret et klart ja.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vår bransje er i en kontinuerlig modnings- og utviklingsprosess. Danskene har hatt sin filmskole tre tiår lenger enn oss, og ligger noen viktige skritt foran. Et slikt skritt ble tatt for rundt femten år siden, da Danmarks Radio, som på samme måte som NRK her hjemme er den største og viktigste aktøren innenfor TV-drama i Danmark, virkelig tok innover seg fortellingens betydning for produksjonen.

Man valgte å sette manuset i sentrum og dyrke talentet. I stedet for å jage rundt etter det neste geniet, innså man at det geniale ofte ligger i systematisk og målrettet arbeid. Man satset, udemokratisk nok, på enkelte forfattere som allerede hadde vist at de hadde noe på hjertet. Man ga dem tillit, tid og ressurser, slik at de kunne finne, og utvikle, de virkelig gode historiene.

Danskene tok konsekvensen av at TV dramaets fortellerstruktur er vesentlig forskjellig fra filmens, eller for den saks skyld romanens. De beste dramaseriene er de som har en historie spesielt skapt for serieformatet, som ikke kunne vært fortalt på en annen måte. Ingen av de store, danske suksessene de siste årene er adapsjoner av kjente romaner eller dramatiseringer av historiske begivenheter.

Danmarks Radio utviklet også det såkalte «one vision»-systemet, som de fortsatt er trofaste mot. Dette innebærer at forfatterens vilje og visjon for historien er styrende for hele prosessen. Fortellingen, altså manuset, blir betraktet som seriens kjerne, ikke et nødvendig onde som må være på plass før det egentlig arbeidet kan begynne.

Se og lær av danskene! De siste årene har det nærmest blitt et mantra, gjentatt så ofte at vi nesten tror at vi gjør det. En liten realitetssjekk viser at det er langt fra sannheten. Forfatterens rolle i de fleste, norske dramaserieproduksjoner er milevis unna «one vision». Altfor mange prosjekter har sitt opphav i en opsjon kjøpt av en produsent, og ikke en idé skapt av en forfatter. Det er langt mellom de unike historiene som ikke kunne vært fortalt på en annen måte enn som en dramaserie.

Den norske filmskolen har utdannet manusforfattere i 15 år nå. Vi har utvilsomt talentene. Vi har et sterkt forbilde i Danmark, og vi vet hvordan de gjør det. Spørsmålet er da: Hvorfor gjør vi ikke som dem? Kanskje er det som med barn, at man må gå alle skrittene selv? I så fall er min oppfordring til en samlet bransje: Skal vi prøve å gå litt fortere, dere?

KRONIKKFORFATTER: Siv Rajendram Eliassen
KRONIKKFORFATTER: Siv Rajendram Eliassen Vis mer