IKKE BÆREKRAFTIG: Om alle i verden hadde hatt samme forbruk som nordmenn, hadde vi trengt om lag 2,5 jordkloder, skriver kronikkforfatteren. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
IKKE BÆREKRAFTIG: Om alle i verden hadde hatt samme forbruk som nordmenn, hadde vi trengt om lag 2,5 jordkloder, skriver kronikkforfatteren. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Klima:

Skal vi snakke om vekst snart, eller?

Vi kan ikke sortere oss til god samvittighet om vi stadig øker forbruket vårt.

Meninger

Å lese klimanyheter om dagen er som å kjøre berg-og-dal-bane. Det meldes det om stadig nye rekorder for investeringer i solceller og vindmøller, om kullkraftverk som legges ned, om bilprodusenter som lanserer stadig nye elbil-modeller og om oljeselskaper som ikke syns det er stuereint å si at de er oljeselskaper lenger. Samtidig lanseres stadig nye forretningskonsept for gjenbruk av ting og naturressurser (såkalt sirkulær økonomi) og selskaper uten egen bærekraftsdirektør i ledergruppa er bare 2014.

Samtidig økte CO₂-utslippene med 1,6 prosent i 2017. Målene i den globale dugnaden vi kaller Parisavtalen, tross enkelte framskritt, virker som en fjern drøm. Samtidig minker globale vannressurser, ekstremværet tiltar, regnskogen hogges ned, insektene dør og havene drukner i plast.

Det er på tide vi begynner å snakke om økonomisk vekst. Det er skummelt. Helt siden menneskene forlot hånd-til-munn-økonomien i seinmiddelalderen til fordel for tillitsbaserte økonomiske systemer, har det vært vanskelig å se for seg fortsatt forbedring i levekår uten vekst. Siden Ferdinand og Isabella sponset båtturen til Columbus, har vi lånt hverandre penger til å investere i framtida, «funnet» nye landområder, og utryddet menneskene eller dyrene som bodde der. Vi har gravd stadig dypere og funnet stadig nye måter å gjøre ting «smartere» på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Resultatet har vært en eksplosjon i folketall, forventet levealder, kunnskap, fastlegeordninger, pensjonsforpliktelser, bredbåndshastighet, biedød, klimaendringer og ødeleggelse av regnskog. For å nevne noe. Alt henger sammen, og selv om det ikke skorter på bekymringsmeldinger underveis i denne historien, er det først de siste tiåra folk for alvor har begynt å stille spørsmål for alvor ved selve utviklingsmodellen.

Det vanligste svaret for tiden er en variant av «grønn vekst». Ideen er at vi kan ha fortsatt utvikling i teknologi og økonomi, og samtidig redusere belastningen på kloden. «Dekobling» kalles det ofte, og man kan vise til at blant annet Europa det siste tiåret har klart å svekke sammenhengen mellom økonomisk vekst og miljøbelastning. Spesielt på klimaområdet kan man med litt godvilje si at europeiske utslipp er gått ned samtidig som økonomien har vokst. Det er jo bra, men dessverre er det langt nær nok.

I 2017 økte altså globale klimautslipp ganske mye, samtidig som fornybar kraftproduksjon økte med 17 prosent. Grunnen til det er at veksten i energibruk var så høy at den ikke bare brukte opp all den nye fornybare kapasiteten, men også krevde mer ny fossil energi for å møte etterspørselen. Og grunnen til at vi har behov for mer energi, er altså at økonomien vokser. Og igjen, det er bra for mange mennesker med økonomisk vekst, spesielt i fattige deler av verden. Uten vekst ville flere hundre millioner kinesere fortsatt vært fattige i dag. Men uten vekst ville vi altså heller ikke hatt like mange kinesiske kullkraftverk, og færre kinesere ville omkommet av sykdommer knyttet til lokal luftforurensning. Det må det gå an å snakke om.

Grønn vekst-begrepet rommer mye. På den ene siden finnes politikere som ønsker å tro det er mulig med overgang til lavutslippssamfunnet uten å tråkke en eneste velger på tærne, og næringslivsledere som tror deres virksomhet kan fortsette omtrent som før, så lenge de ansetter en bærekraftsdirektør som kan rapportere om fallende CO₂-utslipp per produkt eller tjeneste. På den andre siden har vi mer offensive økonomer som lager modeller for hva reell grønn vekst vil innebære, politikere som foreslår tiltak som monner, og bedrifter som faktisk reduserer sin samlede miljøpåvirkning samtidig som de skaper gode produkter, tjenester og arbeidsplasser.

Om alle i verden hadde hatt det samme forbruket som nordmenn, hadde vi trengt om lag 2,5 jordkloder. Det eneste holdbare målet for om veksten virkelig er grønn, er om miljø- og ressursbelastningen faktisk går ned. Det holder ikke å ødelegge planeten litt saktere enn vi ellers ville gjort. Slikt kalles grønnvasking.

Dessverre er det stort sett det siste som dagens stortingsflertall og regjering holder på med. Vi får stortingsmeldinger, offentlige utredninger, veikart og handlingsplaner som inneholder presise og gode analyser av både problemer og løsninger, men som mangler tiltak som monner. I beste fall får vi fortsatt vekst med litt lavere belastning på naturen.

I 2021 skal regjeringen levere en stortingsmelding om utsiktene for landet de neste tiåra. Den tradisjonsrike Perspektivmeldingen er en øvelse i tradisjonell og selvmotsigende tenking, men kunne blitt så mye mer. Vanligvis gjengir disse meldingene undersøkelser som viser at nordmenn setter pris på nærhet, god helse, familie og trygghet, og at folk flest setter økt materiell velstand langt ned på prioriteringslista. Samtidig legger meldingene til grunn en dobling eller tredobling av personlig forbruk de neste tiåra, selv om ingen ønsker det.

Hva om Perspektivmeldingen i 2021 ble en diskusjon om hvilke mål vi skal sette for det norske samfunnet? Hvordan vil vi at det skal se ut i 2050? Ønsker vi oss flere dingser, eller ting av god kvalitet som varer? Ønsker vi høyere inntekt eller mer tid med familien?