Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Helgekommentaren: Camara Lundestad Joof

Skal vi virkelig stemple tenåringene våre som terrorister?

Samtaler med en bror.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Kommentar

I arbeidet mitt som scenekunstner møter jeg ofte voksne mennesker med tårer i øynene. Som sier at de rett og slett ikke visste at det fantes denne typen rasisme i Norge. De mener det godt. Og jeg kan bli rørt selv, rørt over at de lyttet. Men noen ganger blir jeg sint. Sint fordi de har levd et liv som har vært så skjermet for aspekter ved det norske samfunnet, at de får sjokk over noe som er så dagligdags for meg at det tilnærmet er en klisjé.

SPALTIST: Camara Lundestad Joof er helgekommentarist i Dagbladet.
SPALTIST: Camara Lundestad Joof er helgekommentarist i Dagbladet. Vis mer

Men det siste året har jeg vært denne voksne personen. Jeg har tatt meg selv i å være en sjokkert, litt skjermet kulturdame med tårer i øynene, når jeg sitter og snakker med min egen bror. Broren min falt ut. Helt ut av samfunnet. Han startet ikke der.

Etter flere år uten kontakt har broren min og jeg viet det siste året til å prate sammen med en båndopptaker i rommet. Vi prater om hvordan det er å være søsken. Vi prøver å finne ut av hvordan vi kunne, etter å ha vært to kids med matchende pysjamas og delt køyeseng, ende opp så radikalt forskjellige. Jeg, som scenekunstner med helgekommentar i Dagbladet. Han, som en som har viet de siste åra til å komme seg forbi ei fortid preget av kriminalitet og inn i samfunnet igjen. Var det kjønn? Var det legning? Var det familiens forventninger? Samfunnets? Født sånn eller blitt sånn?

Vi snakker sammen, bror og jeg. Han snakker om å bli rutinestoppet av politiet fra han var tolv år gammel, en barnekropp som brått ble lest som voksen. Han snakker om å komme hjem med klump i halsen. Når han prøvde å forklare voksenpersoner, lærere og meg at han var blitt stoppet, igjen, fikk han beskjed om at dette sikkert ville slutte å skje om han bare kledde seg litt bedre, om han sluttet å sagge med buksene.

Han snakker om epleslang, som plutselig endte opp med alarm i nabolaget de gangene han og vennene hans ble med. Klart er det noen mekanismer som jeg allerede kjente til.

Jeg lærte også tidlig at jeg beveget meg i en gruppe når jeg gikk i byen med hvite venner, og at jeg beveget meg i en gjeng når jeg gikk med brune venner. Dette kunne man fortest merke forskjellen på etter hvor mange vektere som holdt øye med oss på kjøpesenteret.

Jeg hadde ikke kjent på den brutale avvisningen man opplever når stedet du kaller hjemme koder deg og leser deg med frykt. Ikke i samme omfang. Ikke på langt nær. Og hva det gjør med deg å kjenne seg farlig.

Broren min gir meg, i sitt mot til å dele, en forståelse av hvordan du kan havne utenfor før du har havnet utenfor på ordentlig. Og hvor hardt det er å komme innafor igjen. Han forklarer meg nyansene. Mine samtaler med ham har gjort at jeg har måttet ta noen kraftige runder med meg selv, min egen feminisme og mine tidligere forenklede tanker om kjønn og maskulinitet. Vi bruker lite tid på å unnskylde handlingene hans som voksen – dem eier han – men vi prøver å se hvor man kunne grepet inn og støttet opp mens han var barn.

Mest snakker vi om språk. Om hva det betyr å ha et språk å kunne uttrykke seg på, og hva det vil si å bli inkludert eller ekskludert i andres språk. I samfunnets språk.

Det er uten overdrivelse jeg kan si at jeg satte kaffen i vrangstrupen da jeg leste VG-overskriften denne uken der Ap-politiker Jan Bøhler omtaler den navngitte «voldshelga» i Oslo som terror, og hvor Heidi Pedersen fra Holmlia AP fulgte opp med å inndele ungdommene hun skrev om i sin kommentar, i kategoriene ungdom «med innvandrerbakgrunn» og «minoritetsungdom», satt opp mot «norsk-norske» ungdommer. Hva i alle dager betyr «norsk-norske ungdommer»? Når begynte vi å slå rundt oss med begrepet «terror»? Hvilket språk er det vi er i ferd med å normalisere her, og hvordan i alle dager kan noen tenke at dette er konstruktivt?

Utenforskap får ofte alvorlige konsekvenser. Hendelsene i Oslo må bli tatt på alvor, men som samfunn er vi nødt til å konfrontere hvilke strukturer vi har og som vi bidrar til å opprettholde. Det er disse som gjør at noen faller helt utenfor. Vi er nødt til å snakke med - ikke om – ungdommene våre. Alle ungdommene våre. For alle disse ungdommene er nettopp det: våre.

Broren min og jeg, vi har ikke funnet svarene ennå. Hva våre samtaler skal resultere i, skal ikke stå ferdig før om to år. Er det én ting jeg kan konkludere med allerede nå, er det følgende: Å klassifisere barna våre inn i norsk-norske og innvandrernes barn er å klassifisere alvorlige samfunnsutfordringer som «terrorisme» mot byen vår. Det hjelper faen meg ikke. Disse utfordringene krever handling og dialog. Alle barna er våre barn. Vi må være voksne nå.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media