I arbeidet mitt som scenekunstner møter jeg ofte voksne mennesker med tårer i øynene. Som sier at de rett og slett ikke visste at det fantes denne typen rasisme i Norge. De mener det godt. Og jeg kan bli rørt selv, rørt over at de lyttet. Men noen ganger blir jeg sint. Sint fordi de har levd et liv som har vært så skjermet for aspekter ved det norske samfunnet, at de får sjokk over noe som er så dagligdags for meg at det tilnærmet er en klisjé.
Men det siste året har jeg vært denne voksne personen. Jeg har tatt meg selv i å være en sjokkert, litt skjermet kulturdame med tårer i øynene, når jeg sitter og snakker med min egen bror. Broren min falt ut. Helt ut av samfunnet. Han startet ikke der.
Etter flere år uten kontakt har broren min og jeg viet det siste året til å prate sammen med en båndopptaker i rommet. Vi prater om hvordan det er å være søsken. Vi prøver å finne ut av hvordan vi kunne, etter å ha vært to kids med matchende pysjamas og delt køyeseng, ende opp så radikalt forskjellige. Jeg, som scenekunstner med helgekommentar i Dagbladet. Han, som en som har viet de siste åra til å komme seg forbi ei fortid preget av kriminalitet og inn i samfunnet igjen. Var det kjønn? Var det legning? Var det familiens forventninger? Samfunnets? Født sånn eller blitt sånn?
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger