I arbeidet mitt som scenekunstner møter jeg ofte voksne mennesker med tårer i øynene. Som sier at de rett og slett ikke visste at det fantes denne typen rasisme i Norge. De mener det godt. Og jeg kan bli rørt selv, rørt over at de lyttet. Men noen ganger blir jeg sint. Sint fordi de har levd et liv som har vært så skjermet for aspekter ved det norske samfunnet, at de får sjokk over noe som er så dagligdags for meg at det tilnærmet er en klisjé.

Men det siste året har jeg vært denne voksne personen. Jeg har tatt meg selv i å være en sjokkert, litt skjermet kulturdame med tårer i øynene, når jeg sitter og snakker med min egen bror. Broren min falt ut. Helt ut av samfunnet. Han startet ikke der.

Etter flere år uten kontakt har broren min og jeg viet det siste året til å prate sammen med en båndopptaker i rommet. Vi prater om hvordan det er å være søsken. Vi prøver å finne ut av hvordan vi kunne, etter å ha vært to kids med matchende pysjamas og delt køyeseng, ende opp så radikalt forskjellige. Jeg, som scenekunstner med helgekommentar i Dagbladet. Han, som en som har viet de siste åra til å komme seg forbi ei fortid preget av kriminalitet og inn i samfunnet igjen. Var det kjønn? Var det legning? Var det familiens forventninger? Samfunnets? Født sånn eller blitt sånn?