Foto: NRK
Foto: NRKVis mer

Recap: «SKAM» sesong 3, episode 9

«SKAM episode 9»: O Helga «SKAM»!

Hjernen er ikke alene.

OBS: INNEHOLDEER 2121 SPOILERE.

I forrige episode: Isak ble med Even til toppen av Plaza, men endte opp alene nede på gaten.

Det har vært en tøff uke, folkens. Og da tenker jeg ikke først og fremst på at Hamar Bryggeriers sukkerfrie julebrus er utsolgt over hele hovedstaden og at det ikke tappes mer før til neste år, men at serien som elsker å spille ping-pong med hjertene våre lot oss bli stående igjen alene og livredde på et sted vi ikke visste hvor var, med flere spørsmål enn svar.

Men mye har skjedd siden da.

LØRDAG 10:38

Mens DeLillos' harde, repeterende gitarstrenger kverner seg i sirkel rundt i Isaks hode, prøver han å skjønne mer av hva som egentlig skjedde i går. «Hjernen er alene» heter låta, og hadde vi rukket å komme til teksten hadde vi fått høre om en fyr som prøver å rømme fra seg selv, fra sitt eget sinn, men hverken han eller refrenget klarer å kommer seg ut av sin egen loop: Hjernen er alene, alene med hjernen, hjernen er alene, alene med hjernen...

Eskild står i døren med et oppriktig ønske om å hjelpe, oppmuntrende ord om at det kommer til å gå over, men dessverre uten forutsetninger for å skjønne at for Isak er det flere følelser i spill nå enn bare sitt eget knuste hjerte og sorgen og sinnet som følger med det. Han er vel så bekymret for Even, som for alt han vet er fortapt hinsides all frelse, og som han ikke får lov til å hjelpe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I blant kommer selv guruer til kort. Foto: NRK
I blant kommer selv guruer til kort. Foto: NRK Vis mer

Isaks venner kunne kanskje hjulpet ham med disse følelsene også, men som Noora før ham, har han av en eller annen grunn fått det for seg at han må lide i stillhet, at skammen han bærer vil støte alle vekk, og at misforstått stolthet er å foretrekke framfor å åpne seg opp. Tenk så mye bedre verden hadde vært hvis man bare turte å snakke sammen.

Even sender lange meldinger med Nas-sangtekster. Kanskje tenkt som en utstrakt hånd fra ham, men i kommunikasjonskløften som har oppstått mellom dem bekrefter det bare avstanden for Isak.

Isak skriver tilbake og ber ham slutte å melde, og...han har vel ikke faktisk tenkt å sende den?

Ikke send den, Isak.

Han sendte den. :(

Så får han melding! Men det er ikke fra Even, men fra mor, et svar på gårsdagens ut-av-skapet-melding: Til Isak min sønn: Fra første sekund jeg så deg 21. juni 1999 klokken 21.21 har jeg elsket deg og det kommer jeg alltid til å gjøre til evig tid.

Isak leser den mens en ensom tåre faller fra øyet hans.

372 tagninger og like mange perfekt timede tårer senere, så Julie «Kubrick» Andem seg fornøyd. Foto: NRK
372 tagninger og like mange perfekt timede tårer senere, så Julie «Kubrick» Andem seg fornøyd. Foto: NRK Vis mer

Apropos, husk å sende smokingen din på rens før Gullruten, Tarjei Sandvik Moe. Jeg vet prisutdelingen ikke er før i mai, men det er sånn typisk greie man glemmer, også plutselig står man der foran hele Norge og skal holde takketale også har man bearnaise på jakkeslaget.

En liten digresjon I

Før vi går videre: Dette er vel så godt et øyeblikk som noe til å vie et lite avsnitt til å hylle dette hverdagsmirakelet av en skuespillerprestasjon. Bare de rent tekniske sidene av tårene som triller i denne sesongen er jo én ting, men la oss ikke ta for lett på hva som faktisk kreves for at denne komplekse rollefiguren skal komme gjennom som den gjør.

Tenk så lett Isak kunne blitt en usympatisk type, han har jo forsøkt å skjule sin sårbarhet og usikkerhet bak et tidvis obsternasig og nebbete ytre, han er oppfarende, lukket og ikke alltid så veldig snill. Men så, i møtet med Even og seg selv, har han fått flerret av disse lagene ett og ett, til vi får øye på det hudløse, skjøre mennesket som skjuler seg bak.

Og alt dette må Sandvik Moe formidle, gjerne mens karakteren hans fortsatt prøver å stritte i mot og opprettholde den barske fasaden, og vi likevel skal føle med ham. Det er en utfordring der mange skuespillere med langt større pondus enn ham hadde kommet til kort.

Og blant all den formidable castingen i «SKAM» så er det også noe særegent ved nettopp Isaks fjes, det er nesten noe omskiftelig ved det, som om det strekkes i flere retninger. I det ene øyeblikket er det åpent, naivt, barnslig, som guttungen han en gang var, og er i ferd med å forlate, og i det neste ser vi klart konturene av mannen som venter i framtiden. Her ligger vel mye av nøkkelen til «SKAMs» appell også – å se mennesker i støpeskjeen, forme seg under smertefulle forhold til det mennesket de en gang skal bli, er vel til syvende og sist det drama handler om.

Tiden flyr. Foto: NRK
Tiden flyr. Foto: NRK Vis mer

Puh. Beklager, ble litt revet med der. Jeg har et par sånne rants til planlagt i dag, håper dere bærer over med meg, det er tross alt snart jul. <3

TIRSDAG 11:46

Jonas og Mahdi diskuterer i lunsjen. Isak kommer, og Mahdi får heldigvis med seg at det er vafler i kantinen og stikker, hvis ikke hadde ikke scenen fått kommet i gang med det den egentlig skal handle om, nemlig at Isak forteller at Even har klikka.

Magnus, som var like rundt hjørnet og med munnen full av bakst, så klabert, plukker opp ordet «bipolar» og hiver seg på.

«Hvem er bipolar? Moren min er også bipolar,» sier han (tror jeg, jeg er ikke så dreven på å forstå baguette'sk).

«Er moren din også gal?»

«Hun er ikke gal, hun er bipolar.»

Og så får vi vår sårt etterlengtede nyansering av denne diagnosen, og Magnus får en ny anledning til å kjempe om tittelen «SKAMs» Skjønneste Sidekick™.

Som alle som har levd i nærheten av mennesker med psykiske diagnoser (bortsett fra Isak, som trakk seg unna i det ting gikk utforbakke hjemme), har han lært seg at ingen er en diagnose, at man må se forbi merkelapper og inn til hele mennesket, og at åpenhet og normalisering gjør det lettere å takle utfordringene som følger med, og at tabuer, skam og misforståelser brytes ned av at man klarer å snakke om det, og kanskje til og med le av det.

«Og så sa han forskeren til meg at testen jeg var med på var for en ny, eksperimentell vidundermedisin som skulle gjøre at tåkete folk plutselig ble de smarteste av oss, men jeg har ikke merket noe til det, så det var sikkert bare bullshit.» Foto: NRK
«Og så sa han forskeren til meg at testen jeg var med på var for en ny, eksperimentell vidundermedisin som skulle gjøre at tåkete folk plutselig ble de smarteste av oss, men jeg har ikke merket noe til det, så det var sikkert bare bullshit.» Foto: NRK Vis mer

Så at han blir både lattermild og litt sarkastisk og streng når Isak tar for gitt at det en ekstremt opprømt Sonja sa var sant – at Even aldri var forelsket i Isak, at det bare var sykdommen som snakket – så er det helt på sin plass.

«Du stoler på det når eksen hans sier han ikke har følelser for deg? Hva med å spørre Even hva han føler? Han er ikke hjernedød fordi han hadde en manisk periode.»

Tygg litt på den du, Isak.

En liten digresjon II

I kjølvannet av forrige episode har det vært diskutert mye hvordan man best skal fremstille psykiske lidelser i drama. Risikoen for å trå feil er stor, og man kan fort ende opp med å forsterke fordommer i stedet for å bryte dem ned, selv om alt man formidler strengt tatt er korrekt (for det er vel ikke sånn at det er noen direkte usannheter i «SKAMs» fremstilling av bipolaritet? Mer at den bare viste den kjipe delen av bildet uten å oppklare? Min psykologikompetanse er begrenset, så beklager hvis det er noe jeg ikke har fått med meg).

Jeg kan tenke meg uken har vært tøff for mange som har samme diagnose som Even, og det er naturlig at mange opplevde forrige episode som uhensiktsmessig, at å la oss sitte på ank en uke med det traumatiske og skumle inntrykket vi fikk av Even bidrar til å stigmatisere bipolare, og til å fremmedgjøre dem.

Jeg har full forståelse for den oppfatningen, men jeg mener likevel dette var den riktige måten å gjøre det på.

Jeg har tidligere skrevet om at det unike med historiefortelling er at den, via innlevelse, lar oss føle sannheter og ikke bare forstå dem rasjonelt. Disse sannhetene framstår gjerne ekstremt selvsagte når man skriver dem ned på papir: «Du skal ikke ta nakenbilder av sovende jenter.» Neijasså, sier du det?

«Mennesker med bipolaritet er mer enn bare diagnosen sin.» Duh.

Men likevel forholder folk seg overraskende lite til disse sannhetene. Overgrep skjer. Mennesker med psykiske lidelser stigmatiseres. Vi har generelt liten evne til å se verden fra andres ståsted. Fordi en rasjonell forståelse for noe ikke er så mye verdt hvis ikke den emosjonelle forståelsen er til stede også. Veien til empati går ikke gjennom kronikker (ikke et vondt ord om kronikker, altså. Mange av mine beste venner er kronikker!), men gjennom innlevelsen og opplevelsen. Det er gjennom denne innlevelsen at kunsten bygger broer mellom menneskeøyer, og forteller oss at selv om det av og til virker sånn, så er vi ikke alene i våre egne hjerner, likevel.

Og det er her «SKAM» kommer inn, og måten man forteller historier på. For jeg er temmelig overbevist om at dersom «SKAM» hadde gjort det «riktige», og fra første stund presentert Evens bipolaritet på en saklig, informativ og ufarliggjørende måte, hadde den emosjonelle forståelsen uteblitt. Innsikten hadde ikke blitt større enn av å lese på Wikipedia.

Men ved å oppleve dette gjennom Isak – for disse tingene er jo en del av sykdomsbildet, og utgjør gjerne det første, traumatiske møtet med sykdommen for pårørende, og det er jo gjennom Isaks øyne vi ser denne sesongen, og det vi skal oppleve her er hvordan det er at en du elsker har en psykisk lidelse, ikke hvordan det er å ha en psykisk lidelse, det hadde blitt en annen historie – når vi får føle sjokket og forvirringen sammen med ham, så er vi også langt mer emosjonelt mottakelige for nyanseringen av bildet når det blir presentert. Og vi er også langt nærmere å føle oss temmelig dumme over hvor raskt vi trakk konklusjoner og trakk oss unna.

Så ja, den siste uken var nok tøff, og ekstra tøff for noen som har det tyngre enn mange av oss i utgangspunktet. Men jeg tror likevel det noen ganger er nødvendig å ta et skritt tilbake før man tar et skritt fram, i et større formåls tjeneste.

ONSDAG 17:01

Samtidig på internett: Det tekstes. Magnus er begeistret for Westworld-sesongavslutningen (er vi ikke alle, Mags), men finner likevel tid til å oppfordre Isak til å kontakte Even.

Isak bygger opp mot til å ringe Even, fremdeles lagret på mobilen som «Even Kosegruppa». Han kommer til svareren, og er fortsatt uten svar.

Men så ringer telefonen!

Men det er bare pappa. Åh. Det er andre gang denne uken, «SKAM»! Ikke gjør sånt mot hjertene våre!

Pappa snakker om konserten på fredag. Han er keitete og forståelsesfull på foreldrevis, ikke minst når han snubler seg inn i landskapet om Even. Isaks umiddelbare instinkt er å si at alt bare var kødd. Far er forståelig nok forvirret. Så sier Isak det ikke var kødd likevel. Det er bare slutt. En desperat pappa på andre enden av røret skjønner at dette er det meste sønnen har åpnet seg for ham på et halvt år. Men han er livredd for å trå feil, så han fisker etter hvordan han bør reagere.

«Ja, var det...er du lei deg for det eller?»

«Nei,» svarer Isak, altfor fort, mens tårene renner ned kinnene hans.

De runder av samtalen like keitete som den startet.

Bra jobba, fattern.

Husk å få i deg nok væske, Isak. Du lekker som en sil. Foto: NRK
Husk å få i deg nok væske, Isak. Du lekker som en sil. Foto: NRK Vis mer

En liten digresjon III

Dette ble visst den episoden vi ble nødt til å snakke om absolutt alt, men med gamle herr Valtersens ubehjelpelige forsøk på å strekke ut en hånd over telefonlinjen friskt i minnet, er det kanskje på tide å se hvilken plass foreldrene i «SKAM» har. Eller snarere, ikke har.

En kronikk denne uken med tittelen «NRK slurver med virkeligheten» argumenterer for at foreldrenes totale fravær i ungdommenes liv gjør serien urealistisk, og at en serie som angivelig skal «speile virkeligheten» er nødt til å vise noen sunne foreldre-relasjoner også.

Jeg mener virkelig ikke å være kranglete i dag, men nå plinget kjepphestalarmen min igjen.

Jeg har lenge ment at en av de minst hensiktsmessige kritikkene å rette mot en dramaserie er å kalle den urealistisk. Drama er i sin natur urealistisk. Det er ikke virkeligheten, det kan ikke bli virkeligheten, og det skal ikke være virkeligheten. Drama skylder hverken oss eller virkeligheten å gjengi den realistisk, den skylder bare å være troverdig innenfor sitt eget fiksjonsunivers. For å invertere Dr. Henry Jones jr.: Drama er ikke søken etter fakta (eller statistikk over hvor mange ungdommer som bor i kollektiv), men sannhet. Hvis det er fakta du er ute etter, anbefales Statistisk Sentralbyrås hjemmesider.

Og «å speile virkeligheten» er dessuten en frase som, selv om den høres bra ut som et catchy sitat i promoteringssammenheng, ikke gir så mye mening uten neste ledd i resonnementet, som er at drama speiler virkeligheten ved å kontekstualisere den. Virkeligheten er kaos. Kunst setter den i system. Kunst utvelger, bortvelger, vinkler, og subjektiviserer. Og den lyver som pokker.

«Film er sannhet 24 ganger i sekundet,» sa Jean-Luc Godard (med hentydning til at film består av 24 stillbilder i sekundet), før Michael Haneke toppet ham med at «film er løgner, 24 ganger i sekundet, i sannhetens tjeneste».

For sannheten, i motsetning til fakta, er ikke en evig, objektiv størrelse, men noe flyktig, formelig og subjektivt.

Og selv om jeg ikke kan huske å ha sett dette uttalt noe sted, så har mitt inntrykk av «SKAM», helt siden første sesong, vært at denne serien handler om oppvekst slik den oppleves gjennom ungdommens øyne, og en del av disse voksesmertene – denne forvisningen fra barndommens trygge Eden – handler om at man får større og større distanse til sine foreldre, at de får mindre og mindre påvirkning på ditt liv, at det blir vanskeligere og vanskeligere å involvere dem og betro oss til dem, fordi vi blir så overbevist om at det vi går gjennom, det er det ingen andre enn jeg selv som kan forstå, og i hvert fall ikke den eldre generasjon (og basert på både pappa Valtersens og mange andre (ekte) voksnes opplevelse av hovedkarakterenes prøvelser, virker det nesten som Isak langt på vei har rett i det). I blant kan det for begge parter oppleves som om ungdommer og foreldre like gjerne kunne eksistert på to forskjellige planeter, snakket to forskjellige språk.

Foreldres gravitasjon får mindre og mindre kraft på barna etterhvert som de finner sine egne kretsløp ute i kosmos, og det er den følelsen jeg har inntrykk av at «SKAM» prøver å formidle ved å redusere voksne til ansiktsløse bakgrunnsfigurer.

Nei, det er kanskje ikke i tråd med SSBs statistikk at så mange bor i kollektiv, men det er helt i tråd med følelsen av å være kastet ut på dypt vann på egenhånd og måtte famle seg fram i sin egen tilværelse. Og dét tror jeg er en følelse mange kan kjenne seg igjen i (hvis man ikke beleilig har fortrengt den), en følelse som oppleves sann, samme hvor til stede foreldrene er i livene til barna sine. Mine foreldre var fullt tilstede i min oppvekst, men de var ikke en faktor i de problemstillingene som «SKAM» tar opp, like lite som klasseproblematikk – noe Mímir Kristjánsson etterlyste etter forrige episode – var det. (Klasse er for øvrig fullt til stede i «SKAM», det bare gjøres ikke et poeng ut av det).

Jada, man kan garantert lage en flott serie om oppvekst i en klassekontekst. Eller en foreldrekontekst. Men «SKAM» er ikke disse seriene, «SKAM» er «SKAM», og må få lov til å være det.

At vi nå, etter at gigantsuksessen er et faktum, har pålagt den å skulle romme absolutt alt for oss alle, er en urimelig byrde å legge på et kunstverk. Det er vel i og for seg forståelig, det er det som skjer når noe blir allemannseie, man slutter å anse det som en selvstendig visjon, og gjør det om til folkeopplysning. «SKAM» må absolutt være seg sin påvirkningskraft bevisst (og det er den da vitterlig også), men selv om det er skrevet x antall kronikker og tweets om at «SKAM» burde være pensum, så er ikke det det samme som at den burde basere seg på en læreplan. Kunst med formålsparagraf har ikke så mye for seg, mener nå jeg, da.

Sånn. Ferdig nå.

Hvor var vi? Jo:

FREDAG 20:24

Isak trer inn i kirkerommet. Ved alteret er det pyntet med et blått neonkors, som Oslo bispedømme har fått låne fra «Romeo + Julie»-produksjonen.

I'm blue, dabadi-dabada. Foto: NRK
I'm blue, dabadi-dabada. Foto: NRK Vis mer

Han hilser på moren og faren. Prøver å være til stede med dem. Han får en melding. Denne gangen er det faktisk Even. En uforbeholden beklagelse. En kjærlighetserklæring. Et lite framtidshåp, pakket inn i en kodet beskjed om klokkeslettet 21:21, samme klokkeslett som da Isak ble født for 17 år siden, og navnet på scenen da hjertene deres møttes i bassenget for lenge siden, i et annet liv, og Isak ble født på ny.

Lykke til med å prøve å konsentrere deg om konserten nå, Isak.

Foran det blå korset begynner Nils Bech å synge «O, Helga Natt». Isak blir grepet langt inn i sjelen som bare høytidsmusikk kan gjøre det i blant. Det kristne budskapet i teksten er sekundært til det musikken og framførelsen gjør med ham, og oss.

Mad shoutout til denne fyren her. Foto: NRK
Mad shoutout til denne fyren her. Foto: NRK Vis mer

Glimt av Even trenger seg inn i hodet hans. Isak går ned midtgangen, tar med seg sangen ut i vinternatten, helt tilbake til benken ved Nissen skole. I hodet hans sitter han og Even der, men i virkeligheten er den tom.

Minner og nåtid flettes inn i hverandre, og da en hettekledd Even kommer ut av skoledøren vet vi ikke om det er virkelig eller ikke. Ikke før de ser hverandre, omfavner hverandre, og ser inn i hverandre.

Foto: NRK
Foto: NRK Vis mer

«Du er ikke alene,» sier Isak.

Med kunstverk som «SKAM» er ingen av oss det.

---

Les også Dagbladets tidligere Skam-recaps:

Sesong 2:

Sesong 3: