Skam og fordommer

ALF PRØYSEN VAR

bifil. I «Slipsteinsvæilsen» har det stått hele tida for alle som vil se det:

Je sjøl var en blomme så raudlett og gla ...

Å, blommer, å jinter, je veit å de får!

Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med,

så kjæm dom i mårå og meie dekk ned ...

Det er ingen grunn til å tvile på Karen-Christine Frieles ord om at Prøysen fortalte henne sannheten om sin bifili i september 1967: «Prøysen var ulykkelig og dypt rådvill og fortvilet. Han sa at hans dype kjærlighet til menn gjorde at han ikke kunne leve som et helt menneske. Ikke fordi han ikke kunne føle lyst, og leve den ut i skjul, men på grunn av nødvendigheten av å holde følelsene for seg selv, som en hemmelighet, som noe forferdelig galt.»

VI SKAL VÆRE

glade for at Friele rådet Prøysen fra å stå fram den gangen, og at han fulgte dette rådet. Når jeg ser dagens fiendtlige mottagelse av Ove Røsbaks hederlige artikkel i Dagbladet 10. juli, kjenner jeg et iskaldt gufs fra min egen skoletid på 1960-tallet da jeg langsomt følte og forsto at jeg var homofil. Jeg vet hvordan reaksjonene ville blitt for førti år siden.

I 1966 ble romanen Uten en tråd utgitt under psevdonym, og da Jens Bjørneboe sto fram som bokas forfatter, ble det et forferdelig spetakkel i Norges land. Bjørneboe ble fordømt i vide kretser for å ha skrevet pornografi, for å ha skildret samleier mellom mann og kvinne.

Hvis han hadde skrevet om homoseksuelle handlinger, ville han neppe ha sluppet unna med bot og forbud mot boka. Da ville han blitt dømt til fengselsstraff for å ha skildret og oppfordret til kriminelt usedelig atferd. Han ville lidd samme skjebne som Oscar Wilde i England 70 år tidligere.

Hvordan ville det gått med Alf Prøysen hvis han året etter hadde stått fram offentlig og erklært sin støtte til de homo- og bifile i deres gryende kamp mot kriminalisering og diskriminering?

HVORDAN VILLE DET

norske samfunnet reagert på en slik åpenhet?

Det ville ha blitt et ramaskrik! Fordommene og skammen satt dypt i den norske folkesjela, og ble styrt ovenfra. Homoseksuelle handlinger mellom menn var straffbart. Abort var like straffbart. Det norske språk inneholdt ingen verre skjellsord enn «soper».

L.J. Dorenfeldt var riksadvokat og hadde rettsforfulgt både Agnar Mykle og Jens Bjørneboe for usedelig skrift. La oss endelig ikke glemme at Kjell Bondevik var kirke- og undervisningsminister fra 1965-71. Kristelig folkepartihøvdingens nidkjære kamp mot det forvorpne Forsøksgymnaset var bare ett utslag av hans utrettelige innsats mot usedelighet og moralsk utglidning i samfunnet. For øvrig var det ikke mange i Arbeiderpartiet eller LO heller, som så med blide øyne på homoseksualitet.

Etter det Friele forteller, er det tydelig at Alf Prøysen seriøst vurderte å stå fram og fortelle om sine forbudte følelser, om «kjærligheten som ikke våger å si sitt navn». Han var en modig mann, så han hadde sikkert gjort det også hvis han ikke hadde hatt familen å ta hensyn til.

HVIS PRØYSEN HADDE

stått fram med sin kjærlighet til menn, ville det blitt oppfattet som en form for landssvik. Gjett om han var blitt meie ned! Norges største barnetimeonkel ville øyeblikkelig fått yrkesforbud i Norsk rikskringkasting, og selvsagt ville det aldri blitt sendt repriser av tidligere innspillinger. Radioen kunne jo for skams skyld ikke hatt en sånn person til å synge og fortelle for barna. Tenk på smitteeffekten!

Det er også nærmest utenkelig at han ville fått fortsette i Søndagsposten sammen med Erik Bye og Otto Nielsen, noe Erik Byes ferske uttalelser både i ukepresse og radio understreker med all sørgelig tydelighet. Nå raser han mot Røsbak som har bragt oss fakta, istedenfor å ta imot denne frigjørende sannheten og prøve å vise respekt for de følelsene Prøysen var tvunget til å hemmeligholde. Kjærlighet til menn var halvparten av Prøysens følelsesliv, og vi skal huske på at disse følelsene var en vesentlig underliggende drivkraft i hele hans forfatterskap. Han var i nær kontakt med sin feminine side. Han skriver om kvinners dype følelsesliv så de kjenner seg igjen, og det er det ingen heterofile, mannlige forfattere som kan!

NÅR «ÅNDSHØVDINGEN»

Erik Bye kan prestere slike homofobe uttalelser idag, er det så jeg grøsser med tanke på hva slags holdninger han hadde til homofili på 60-tallet. Selv om han kanskje ikke ga høylydt uttrykk for sin fordømmelse, så har nok en følsom sjel som Alf Prøysen merket hvor landet lå. Hvis Bye dengang hadde gitt uttrykk for et ektefølt fordomsfritt menneskesyn, slik Bjørnstjerne Bjørnson gjorde hundre år før, ville han kanskje fått oppleve at Prøysen hadde valgt å betro seg til ham også.

Hva er det som er så fryktelig skammelig ved å elske noen av sitt eget kjønn? Når vi ser de negative reaksjonene på sannheten om Prøysen i 2004, er det klart at han ville opplevd en massiv fordømmelse på 1960-tallet som ville ødelagt både ham selv og hans familie. Det var best at han valgte å tie den gangen, og dermed skåne hele samfunnet for en ulykke. Men hvorfor er reaksjonene fortsatt så sterke idag, når holdningene til seksualitet burde være radikalt endret? Hvorfor skammer Prøysens venner seg så forferdelig at de benekter sannheten og fordømmer budbringeren?

Det er slipsteinsvæilsen som går.

Det er fordi tusenvis av prester har stått i norske kirker og prekt om synd og skam i hundrevis av år.

I DAG HAR VI

en slik prest øverst på toppen av samfunnspyramiden. Han er nevø av Kjell Bondevik som ville ha meid Alf Prøysen ned hvis han hadde valgt å stå fram i 1967. Våre dagers statsministerprest har satt i gang en kampanje mot mobbing, men han har ingen kommentar til at kristne menigheter i Norge stenger homofile i partnerskap ute.

Det er bare et tiår siden han selv leverte et privat lovforslag på Stortinget med krav om å oppheve partnerskapsloven. Og selv om Kjell Magne Bondevik ikke lenger tør å si det høyt, vet vi alle hva han mener om menn som ligger med menn, om så bare en sjelden gang: Vi er noen spesielt syndige syndere som ikke bør finne tilgivelse. Ihvertfall ikke før vi rygger tilbake inn i hvert vårt lille krypinn og sitter der og skammer oss.

Slik som Alf Prøysen gjorde.

Jeg tror skammen sitter aller dypest på toppen av regjeringsbygningen.