VERDENS BESTE: Norge det eneste av 15 vesteuropeiske land hvor mer enn halvparten av befolkningen mener deres egen kultur er overlegen. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
VERDENS BESTE: Norge det eneste av 15 vesteuropeiske land hvor mer enn halvparten av befolkningen mener deres egen kultur er overlegen. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Skam og singelliv på toppen av verden

Kan man bli frisk av denne verdensmesterlidelsen? Jeg foreslår noen ekstra jantelover.

Meninger

Har Norge blitt et usjarmerende enebarn med merverdighetskomplekser? Neida, men tendensene er der tydeligvis. Nå illustrert gjennom en undersøkelse med et resultat til å bli flau av.

Spaltist

Linn Herland Landro

er avdelingsleder i Antirasistisk Senter. Hun er også kampanjeleder og styremedlem i Refugees Welcome Norway. Hun har en mastergrad i pedagogikk, og er bosatt i Oslo.

Siste publiserte innlegg

Norge det eneste av 15 vesteuropeiske land hvor mer enn halvparten av befolkningen mener deres egen kultur er overlegen. Dette ifølge en ny undersøkelse fra Pew Research Center som omtales i Aftenposten 30. mai. Når det kommer til enighet i uttalelsen «Folket vårt er ikke perfekt, men vi har en kultur som er bedre enn andre» er vi på topp. Sverige, Spania og Belgia befinner seg nederst på tabellen.

Thomas Hylland Eriksen har kommentert undersøkelsen overfor Aftenposten, og mener at nordmenns syn på egen kultur – at det er den beste kulturen – dels har å gjøre med vår egen rikdom. Han kommenterer videre at Norge er et velorganisert samfunn med lite korrupsjon og høy tillit. Men når man sier seg enig i at kulturen er overlegen, er det lite heldig, sier han.

– Det betyr at vi mener vi har lite å lære av andre. For eksempel av italiensk matkultur, britisk humor osv. Vi mister nysgjerrigheten, noe som fort kan skje med små, rike land.

Kan man bli frisk av denne verdensmesterlidelsen? For ja, det bør nærmest betraktes som en lidelse å tro at norsk kultur er best i verden. Jeg mener at en diskusjon omkring dette blant annet bør foregå med et blikk på moderne, norsk oppdragelse og oppvekstsvilkår. Hvorfor? Fordi jeg ikke er så sikker på at vi har klart å beholde god, gammeldags folkeskikk som et grunnleggende element i moderne norsk oppdragelse, herunder naturlig sjenanse og ydmyket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det finnes noen gammeldagse klisjeer om enebarnet. Da jeg vokste opp husker jeg at enebarn ble omtalt som noen som har risiko for å bli oppdratt til å forsyne seg selv rikelig og etter beste evne, til å ikke dele, til å bli løftet opp på en pidestall og skjemt bort gjennom å få alt man peker på. Det er selvfølgelig ikke noe annet enn en klisje og sannsynligvis en myte.

Men likevel er det en slags form for logikk i at dersom du er alene på toppen trenger du ikke å dele. I motsetning til om du har søsken – partners in crime – som du må dele med. Både mat, plass og foreldres oppmerksomhet. Men når vi har i overflod, trenger vi ikke dele, og både voksne og barn føler at vi er på toppen av verden. Er det det som har skjedd?

Oppdragelse og oppvekst i Norge er annerledes nå enn da jeg var liten, på 80-tallet. En stor forskjell er den materielle og økonomiske overfloden som er en realitet i livet til mange som vokser opp i dag. Selvfølgelig opplever en del familier fortsatt å komme til kort når det gjelder å strekke til som både økonomisk forsørger og oppdrager. Samtidig har muligens oppdrageransvaret blitt mer komplekst, på grunn av at samfunnet i sin helhet har blitt mer komplekst. Og forventningene til oss som er foreldre forhøyet. En snarvei for å føle seg vellykket er å si til barnet sitt: «Du er perfekt, du er best, alt du gjør er feilfritt».

Vi som er foreldre er grusomt redde for å mislykkes. Vi er redde for å få mislykkede og ulykkelige barn som blir voksne uten jobb og fremtid. Så vi gjør alt som står i vår makt for å polere curlingbanen og flikke på matpakkemekkingen slik at den inneholder 5 om dagen av både det ene og det andre. Men å stille krav til disse små menneskene – ut over terping på trening og lekser, kjøring til aktiviteter og andre ting man vil at de skal være god på: Gjør vi det godt nok når det gjelder oppdragelse på et grunnleggende verdimessig plan?

«Eier du ikke skam i livet?», er en frase jeg husker jeg hørte bli sagt da jeg vokste opp. Men denne frasen er tydeligvis gått ut av det norske vokabularet. Og godt er nok sikkert det. «Han eier ikke oppdragelse», hørte jeg også folk si. Denne frasen utgikk vel også omtrent da jeg begynte å skjønne hva det kunne bety.

Oppdragelse er blant annet foreldre som overfører verdier til barna sine. Det er sosialisering inn i normer og felles tenkemåte. God gammeldags norsk folkeskikk omhandler blant annet nøkternhet, høflighet, respektfullhet og hensynsfullhet. Og implisitt: Ydmykhet. Det hele handler om hvordan vi opptrer i samvær med andre mennesker.

Ydmykhet er noe som jeg sjelden hører omtalt som en positiv egenskap. Og ja, det kan jo ærlig talt bli for mye av det gode. Dersom man går rundt og er ydmyk mesteparten av tiden, og er ydmyk i mange flere sammenhenger enn hva som er praktisk, er det vel nesten å regne som et handikap eller i det minste svært upraktisk i lengden. Jeg slår likevel et slag for mer ydmyket.

Samtidig: Kampen mot Janteloven er fortsatt viktig – i hvert fall for noen grupper i det norske samfunnet. Sandemose skrev Janteloven i 1933. Jeg tenker på Janteloven i forbindelse med utsagnet fra den omtalte undersøkelsen: «Folket vårt er ikke perfekt, men vi har en kultur som er bedre enn andre», hvor nordmenn, i hvert fall overvekten av de spurte, støtter utsagnet.

Du skal ikke tro at du er like så meget som oss. Du skal ikke tro du er klokere enn oss. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss. Du skal ikke tro du vet mere enn oss. Du skal ikke tro du er mere enn oss.

Og

Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Hvorfor mener jeg at det er så destruktivt dersom man tror at ens egen kultur er bedre enn alle andre kulturer? Fordi, som Hylland Eriksen sier: Det er et tegn på at man har mistet nysgjerrigheten og ikke ønsker å lære mer om kulturene i verden vi bor i.

Det er også praktisk og vanlig skikk og bruk å ikke gå frem med en innstilling om at man er best. Vi har en viss enighet om slike sosiale normer, fordi det får samfunnet til å funke sånn rimelig greit når alle har omtrent samme oppfatning av hvordan man skal te seg. Det er mer praktisk dersom alle tenker at vi er noenlunde likestilte og like verdifulle. Jeg foreslår noen ekstra Jantelover:

  • Du skal ikke tro at noe har kommet gratis for Norge. Ingenting kommer gratis. Man må jobbe hardt for å få et godt samfunn og en god kultur.
  • Du skal ikke tuske til deg mer enn det du trenger her livet.
  • Du skal ikke ta cred´en for noe du ikke har laget selv, og som kanskje egentlig bestemoren din laget.

Det er praktisk og taktisk å være en ydmyk samfunnsborger. Vær ydmyk, for du vet aldri når du kommer til å gå på trynet. Er du ydmyk og har litt selvironi kan du komme unna med ganske heftig trynegrusing med æren i behold – og folk vil til og med gi deg en hjelpende hånd.

Er du ydmyk kan det hende du også ser dine feil. Uten å se dine feil vil du aldri lære noe. Tør du å ta risiko, ta feil eller gjøre en tabbe og innrømme at man ikke får til alt, er det grunnlag for å lære mer. Er du cocky lærer du ikke noe, og ingen vil leke med deg, fordi du tror at du alltid er perfekt, uansett.

Og sist men ikke minst: Dersom en forsker kommer og spør deg om du er enig i at norsk kultur er bedre enn andre kulturer, og du faktisk er helt enig: Vær så snill å gjøre oss alle en tjeneste og vær høflig. Lat i det minste som om at du er ydmyk og har manerer. Svar med et klart og tydelig: «Nei, selvfølgelig ikke». Gjør det for fellesskapet er du snill. Så slipper vi alle å stilles i et så sabla dårlig lys sammen med deg.