Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Skamløs med hijab

Hijabdebatten er stedet der de liberale blir autoritære.

Kommentar

En spesialsydd hijab med bunad-mønster. Så braker debatten løs i igjen. De hijabliberale trekker på skuldrene og smiler. «Jeg har sett mange konetørkler som ligner på hijaber,» sier Erna Solberg. «Hæ, hører ikke hijab og bunad sammen?» spør Martine Aurdal, deler bilder av norske bunadskaut og får 4300 «likes» på Facebook. Folk humrer av historien om «Solør-hijaben» og andre lokale hodeplagg på 1800-tallet, som om det hele var et spørsmål om mote, form eller praktisk funksjon, men glemmer at det var et religiøst press for å bruke dem.

Kristne mørkemenn fikk motstand. Derfor slipper norske kvinner i dag presset. Men mange minoritetskvinner slipper ikke. Og teokratier som Iran, Saudi-Arabia og Afghanistan har grusomme straffer for brudd på kleskodene. Noen er veldig opptatt av retten til å bære hijab uten å bli utsatt for rasistisk mobbing. Men mange, mange flere muslimske kvinner rundt i verden opplever langt verre ting enn mobbing. Fra andre muslimer. Fordi de tar seg friheten til å vise håret.

AT VENSTRESIDEN og feminister fungerer som islamismens «nyttige idioter» er intet nytt. Det spesielle med hijabdebatten, er at den motsatte siden, islamkritikerne, plutselig glemmer at de er liberale og blir enøyde og autoritære. Hijaben skal sees som fanden på høylys dag. Punktum. Det er en totalitær, fascistisk ideologi. Det er kvinneundertrykking, seksualkontroll, kjønnsapartheid. Man sammenligner med hakekorset. Og vet alltid hva kvinnen i hijab sier: «Jeg vil ikke bli integrert.» Uten å spørre henne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis du sier til en innbitt hijabmotstander at mange kvinner med slør er fullintegrerte, moderate i sin tro, glad i Norge og demokratiet, får du høre at de vet for lite om plaggets betydning. Hvis du sier det ikke er symbolet, men tvangen som må bekjempes, får du høre at plagget er et symbol på tvangen. Hvis du peker på modige muslimske kvinner som protesterer mot islamismen, men selv går med hijab, får du høre at de gjør det vanskelige for andre kvinner å motstå presset. Hijab kan bare symbolisere én ting som vi alle er imot, så da må alle være imot hijab. Men er det så enkelt?

MALALA. Hvordan skal vi i så fall plassere henne? Nobelprisvinneren begynte å blogge for BBC som 11-åring, kjempet for jenters utdanning, mot religiøs ekstremisme, og ble skutt i hodet av Taliban. Hege Storhaug har beskrevet Malala som en «frihetskjemper» og en «helt spesiell ressursperson» som burde fått flyktningstatus og gjerne måtte bli hennes nabo. Men Malala går med hijab, et plagg Storhaug kaller en «krigsmaskin» - selve symbolet for aggressiv, politisk islam. Er da den slørbehengte, verdenskjente Malala en levende propagandaplakat for den ideologien som nesten drepte henne? Logikken glipper for meg. De argeste islamkritikere gnir inn den samme tolkningen av hodeplagget som de verste islamistene.

DE SELVERKLÆRTE «SKAMLØSE arabiske jentene» som i vår har utfordret sine egne miljøer, er like umulige å passe inn i skjemaet. Sofia Srour skriver på Facebook: «Sosial kontroll, den forbanna æreskulturen, skammen de vil skylle over oss i bølger ... F**K moralen de bruker mot oss, de sosiale normene de setter for oss kun fordi vi er født jenter, og nei - jeg eier ikke DIN skam!»

Er dette talen til en undertrykt jente? Nei, men det er talen til en jente med hijab. Som valgte hijaben som 11-åring, av egen stahet, mot foreldrenes vilje. Må hun ta av seg den «islamistiske uniformen» før hun kan snakke om urett mot kvinner? Selv ønsker hun å forene islam og feminisme. Er det ikke dette islamkritikere har etterlyst hele tiden: en reform av religionen innenfra?

Faten Mahdi Al-Hussainis budskap på Facebook er enda råere: «For alle irakere i Norge som har vært med på å ødelegge mitt liv, pine meg dag for dag, så ille at jeg selv ønsker å tie og gjøre det de ønsker...

Listen bitches, tell people something they don't already know about me!

Vil kjempe mot deres sosialkontroll mot meg, mine søsken og alle andre jenter til siste dag i mitt liv, og helt til dere hater meg så hardt at den eneste måten å få meg til å tie på er å drepe meg, om det er imorgen eller om 50 år!»

En svært sterk melding. Fra en jente med hijab. Den er blitt delt på Facebook av sekulære muslimer for å vise kjønnskontrollen som hijaben symboliserer. Logikken glipper igjen. Hvis Faten kan gi fingeren til moralpolitiet med hijaben på, behøver vi da å advare mot hodeplaggets farer?

ALTERNATIVET til å bekjempe et symbol, er å tømme symbolet for mening. Nancy Herz, Haugesund-jenta som først sto fram som «skamløs», skriver: «Vi er skamløse arabiske jenter, enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, burka eller nakne. Vi er ikke et konsept. Vi er vår egen person.» Den ene eller andre personen kan ikke bestemme at en burka er like nøytral som en bukse. Dette er tunge betydninger og sterke, sosiale konvensjoner. Men kanskje har Sofia og Faten som konfronterer islamister iført hijab, nettopp en styrke. De er vanskeligere å avfeie (som vestlig eller frafallen). De blir hørt av sine egne. Alle kan se at holdningen ikke sitter i hodeplagget, men i hodet.

HIJAB ELLER IKKE HIJAB? Poenget er om man selv kan velge. Islamister fratar kvinnen retten til å velge. Islamkritikere mistror kvinnens evne til å velge. Storhaug har kalt hijaben for "pornografisk", og hijabmotstandere minner meg iblant om pornomotstandere. Der de sistnevnte fnyser av myten om "den lykkelige horen", fnyser de førstnevnte av myten om "den uskyldige hijaben". Men slik låser de debatten, og skaper selv myter. Hijabbrukere befinner seg i ulike situasjoner, har ulik selvforståelse og ulike motiver. Spørsmålet er om vi vil lytte til hva de selv sier, og prøve å skjønne et valg som kan virke uforståelig eller provoserende.

DET ER VÅRT ansvar å påse at mennesker ikke blir utsatt for press, tvang, trusler eller vold, og bruke lovverket som finnes. Det er ikke vår jobb å fastslå på forhånd at "hijab er kvinneundertrykkelse" eller at "prostitusjon er vold mot kvinner." Å si at en ellers frigjort kvinne med hijab lider av selvfornektelse, falsk bevissthet eller Stockholm-syndromet, er like nedlatende og umyndiggjørende som å pakke henne inn som sin egen eiendom. Vi må gi de skamløse jentene definisjonsmakten og selvråderetten til å være akkurat så utringet eller tildekket som de vil. Ellers innfører vi synden igjen, og havner i den aller dummeste grøfta: "Flott at dere bryter med æreskulturen, jenter! Bare synd at dere ikke er skamløse på den rette måten."