Skamløsheten satt i system

Trashdoku fra alpeland.

BOK: I Dagblad-huset er det mange rom. Og i ett av dem - muligens billedlig talt - befinner det temmelig ferske Versal forlag seg. Versal har følgende visjon for sine utgivelser:

«En bok fra Versal skal inspirere, utfordre og gjøre deg litt klokere.»

Derfor, må man tro: «Allan Hall og Michael Leidigs Natascha Kampusch: 8 år i fangenskap».

Mer om dette etter hvert. Men først en parentes: Noen må ha dømt forhenværende magasinredaktør Kristine Moody til samfunnstjeneste. Her dukker hun nemlig opp i en ny rolle, som oversetter. Det ville bære for langt å gi eksempler på den haltende syntaksen og det banale språket i denne boka.

Men innimellom får man følelsen av at det gode språket er blitt bortført og holdes skjult i en mørk kjeller. Uten at noen har tatt bryet med å varsle politiet.

Kaspar Hauser

Den 26. mai 1828 dukket en ukjent tenåring opp i Nürnbergs gater. Han var kledd i filler og kunne knapt gjøre rede for seg. Men etter en stund klarte han å kommunisere at han i sine 10-12 første leveår hadde blitt holdt fanget i en mørk celle på noen få kvadratmeter.

Gutten fikk navnet Kaspar Hauser og ble raskt et internasjonalt fenomen. Hvem hadde holdt ham fanget? Var han av adelig ætt? At Hauser til slutt ble drept av en ukjent attentatmann, ga spekulasjonene ny styrke.

FANGE I ÅTTE ÅR: Natascha Kampusch (18). Her fra et intervju med den tyske TV-kanalen RTL. Foto: GORM K. GAARE
FANGE I ÅTTE ÅR: Natascha Kampusch (18). Her fra et intervju med den tyske TV-kanalen RTL. Foto: GORM K. GAARE Vis mer

Den østerrikske jenta Natascha Kampusch tegner til å bli vår tids Kaspar Hauser, i en globalisert medieoffentlighet med nye standarder for grafsing i intimsfæren. Hall og Leidig har levert det første bokstudium av Kampusch-fenomenet.

Deres utgangspunkt synes å være irritasjonen over at kidnapperen Wolfgang Priklopil tok sitt eget liv. Dermed mistet nemlig «verden muligheten til å se rettferdigheten skje fyllest i en rettssal». Det store Vi har krav på å vite. Og forfatterne er slett ikke fornøyd med Nataschas forklaringer. Bedre da med vektige uttalelser fra Priklopils frisør i barndommen, intetsigende ytringer fra en ressurssvak far, sladder fra anonyme naboer og bargjester, for ikke å snakke om hemningsløse ekspertuttalelser fra psykiatere og tidligere etterforskere.

Når bokas premiss er vår hellige rett til å vite hva som egentlig skjedde i det store, østerrikske mørket, spiller det selvsagt ingen rolle at den 18-årige hovedpersonen lever og forsøker å skape seg et liv utenfor medienes søkelys.

Skinnseriøst

Hall og Leidig har «gravd, og fortsetter å grave». De stiller de store og viktige spørsmålene: «Hvor ulykkelig var Natascha egentlig som barn?» Altså: Er det ikke egentlig slik at foreldrene har en ganske stor del av skylda for at barnet ble bortført og holdt skjult i 8 år? Og hvordan var nå egentlig dette forholdet mellom Natascha og Priklopil, denne «ømheten» dem imellom? Det er så man formelig ser sikkelet renne nedover tastaturet mens gutta skriver.

Men teksten legger ansiktet i alvorlige folder. Det verste ved denne boka er nemlig at den pretenderer til analyse, at den ved å krydre med irrelevant historie og tilby mange, platte kildeintervjuer, skaffer seg et skinn av seriøsitet.

Innlevelsen i Nataschas skjebne overgås bare av forfatternes fråtsing i all slags rykter. «Mange synes,» begynner bokas mest representative setning. Og Hall og Leidig setter mer enn gjerne østerriksk rekord i banalitet. «Jeg husker ikke nøyaktig hva han spiste eller drakk», kan innehaveren av Priklopils stamkneipe fortelle, «men jeg tror at han vanligvis bestilte pølse.»

Dumskapen er satt på trykk og i system.

Vitebegjær

Hall og Leidig makter det kunststykke å få Håvard Melnæs til å framstå som doktorgradsstipendiat i etikk. Forfatternes dobbeltmoral respekterer ingen grenser. De har like godt dedisert boka til «alle savnede barn og familiene deres». Den hjertefølelsen en slik dedikasjon vel skal uttrykke, manifesterer seg i usikre påstander om seksuelt misbruk, både innen Kampusch\' familie og i forholdet mellom Priklopil og Natascha. Det er ikke hundre prosent sikkert at «alle savnede barn og familiene deres» vil ønske å bli assosiert med denne utgivelsen, for å si det sånn.

Når boka nærmer seg slutten, kan de to forfatterne «håpe å ha lagt fram overbevisende argumenter for at Natascha bør avsløre alle detaljer om forholdet». Vi lesere, med lisens til å vite, skal formodentlig takke for innsatsen.

Konklusjonen må likevel være at Versal forlag bare delvis lykkes i å leve opp til sine visjoner. Riktignok er jeg blitt inspirert til å skrive denne anmeldelsen. Og min fatteevne har blitt utfordret.

Men etter å ha lest «Natascha Kampusch: 8 år i fangenskap» klarer jeg ikke å fri meg fra tanken på at jeg er blitt enda litt dummere.

Her er ukas bokanmeldelser

LES OGSÅ:

IKKE IMPONERT: - Hall og Leidig makter det kunststykke å få Håvard Melnæs til å framstå som doktorgradsstipendiat i etikk, skriver Dagbladets anmelder Tore Rem.