SKAMLØSE: Nancy Herz og Sofia Srour har sammen med Amina Bile skrevet boka «Skamløs». Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SKAMLØSE: Nancy Herz og Sofia Srour har sammen med Amina Bile skrevet boka «Skamløs». Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Sosial kontroll:

Skamløshetens år – men hvor er mennene?

Mitt ønske for 2018 er at også vi menn tar et tydelig standpunkt mot negative sosial kontroll.

Meninger

«Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå» skrev Nancy Herz i Aftenposten 25. april i fjor. En bølge tok til og slo innover landet i løpet av året, og det med en slik kraft at også 2017 må kunne kalles skamløshetens år.

Spaltist

Assad Nasir

Lærer i videregående skole og forfatter av boken Kunsten å være pakkis.

Siste publiserte innlegg

I høst ga Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile ut boken «Skamløs», som både kan kalles en samling med beretninger om og et kampskrift mot negativ sosial kontroll som undertrykker både kvinner og menn.

På samme tid er boken et kampskrift for individets frihet og rett til å bestemme over egen kropp og eget liv.

De skamløse jentene har kjempet, og kjemper fortsatt, en kamp mot skammen. De kjemper for å bli skamfrie.

Men de har blitt møtt med beskyldninger om å fore en såkalt heltinneindustri mediene angivelig elsker, for å dolke sine egne i ryggen og om å være PR-kåte og oppmerksomhetssyke.

En rekke hersketeknikker har blitt tatt i bruk for å diskreditere de unge kvinnene og deres kamp.

Men skamløs-kampen føyer seg inn i rekken av kulturkamper som har blitt kjempet i Norge siden slutten av 1800-tallet. Fra 1880 og 90-tallet med blant annet Hanske-debatten som Bjørnstjerne Bjørnson satte i gang, om mennenes seksuelle dobbeltmoral. Bjørnson løftet en debatt om at man skulle stille de samme moralske forventninger til menn som man gjorde til kvinner, altså likebehandle kjønnene.

Riktignok fikk han motbør fra andre radikale i sin samtid som mente fullstendig seksuell frigjøring var veien å gå, et standpunkt som i hovedsak bohemene stod for. For borgerskapet på slutten av 1800-tallet var nok fri kjærlighet altfor radikalt, men mange kvinner støttet Bjørnsons krav om at mennene skal følge og leve opp til de samme normene de forventer av kvinner.

I mellomkrigstiden, og da særlig på 1930-tallet, fokuserte de kulturradikale sin kamp for seksuell, sosial og økonomisk frigjøring. Arnulf Øverland med sin religionskritikk er kanskje den som huskes best i dag. Men også fra blant andre Rolf Stenersens bøker, hvor jeg særlig vil trekke frem novellen «Drift», tydelig inspirert av Freuds teorier.

I denne novellen møter vi to ungdommer som er i ferd med å innlede et intimt øyeblikk, da jeg-personen i novellen nærmer seg dem. Jeg-personen følger etter dem, og ungdommene må gå videre for å komme seg vekk fra jeg-personen. Men de blir ikke kvitt denne jeg-personen som stadig er der, og stadig kommer nærmere. Mot slutten kommer det til et punkt der den unge mannen tar et strupetak på jeg-personen og ber ham om å forsvinne. Men det hjelper ikke stort, og Stenersen skriver:

Like efter så jeg dem ved et ensomt tre. De stod tett omslynget. Jeg nærmet mig langsomt, men fant ikke noe som kunde skjule mig, og de så mig med engang. Hun, som hadde løftet sine skjørter op, lot dem falle. Urørlig stod de nu begge og så mig komme. “Se den elendige stakkaren,” hveste han, “vi gir faen i ham.” Han tok sig heftig av henne. Motvillig gav hun efter, inntil hun med ett blev som besatt av lidenskap.

Slik jeg leser novellen, handler den om to unge mennesker som følger sine drifter, men som forfølges av sin samvittighet eller samfunnets gjeldende seksualmoral, manifestert gjennom jeg-personen. Når den unge mannen sloss med jeg-personen, sloss han mot normene i samfunnet, mot sin egen samvittighet. Til slutt gir de unge menneskene opp med å sloss, de gir faen og gir seg hen til driftene. Men siste linje i novellen lyder likevel slik:

Jeg stirret dem inn i øinene – inntil deres blikk brast. Da først vendte jeg dem ryggen og løp.

Den siste linjen i «Drift» av Stenersen får fram at selv om ungdommene gir faen, der og da i øyeblikket, er normene så sterke, forventningene så immanente, at selv når en gir faen er det ikke så lett å gi faen. Styrken med boken «Skamløs» er nettopp at Herz, Srour og Bile klarer å vise denne ambivalensen og alle de nyansene som et menneske står i når man skal velge å kjempe for sin egen frihet som individ i en kultur som setter kollektivet først. Å sette den ene foran den andre, uansett hvilken, er å mane til krig.

Men gjennom «Skamløs» viser forfatterne at det ikke trenger å være en krig. Ja, det er utfordrende, og ja det er smertefullt. Men gjennom å løfte de utfordrende temaene til overflaten, gjennom virkelig dialog, kan man kanskje, forhåpentligvis komme nærmere hverandre. Skamløs-bevegelsen er en konfrontasjon og en håndsutstrekning på en og samme tid, og det er unikt.

Til sist, og ikke minst, fra 1960 og 70-tallet da kvinnene tok livet av husmoren og gikk bokstavelig talt ut i gatene for å skaffe seg de samme frihetene økonomisk og sosialt som deres menn hadde nytt av i lang lang tid. De skamløse jentenes kamp for å fri seg fra lenkene samfunnet, binder dem fast med, må forstås som en fortsettelse av kampene kvinner (og noen menn) har kjempet i generasjoner. Selv om vi har kommet et langt stykke på vei, er kampen langt fra over.

Selv om det snart har gått to år siden kulturkampen fikk ny kraft, er det likevel en ting som er besynderlig. Jeg stiller meg fortsatt spørsmålet; hvor er mennene?

Jeg vet de finnes der ute, liberale og oppegående menn som støtter skamløs-bevegelsens kamp mot negativ sosial kontroll. En håndfull har gitt klart uttrykk gjennom mediene for sin støtte. Men en del menn som har engasjert seg i debattene og diskusjonene de siste to årene, både i tradisjonelle medier og på sosiale medier, har vært mer opptatt av å anklage skamløs-bevegelsens kvinner og menn for å generalisere, for å fore, som nevnt tidligere, et narrativ mediene elsker.

Svært få, om noen, har gitt uttrykk for en erkjennelse om at det finnes et problem med negativ sosial kontroll, spesielt i noen etniske eller religiøse minoritetsmiljøer.

Kanskje fordi kvinnene i større grad enn mennene erfarer den negative sosiale kontrollen på kroppen, med kroppen. Kanskje fordi fortellingene ikke er gjenkjennelige fordi de ikke tilhører ens egen virkelighet. Men det betyr ikke at den virkeligheten som skildres er usann. #metoo-kampanjen i løpet av høsten har vist dette veldig tydelig.

Mitt ønske for 2018 er at også vi menn tar et tydelig standpunkt mot negative sosial kontroll. Ikke nødvendigvis gjennom avisspalter, men i våre familier og våre hjem, på våre arbeidsplasser, blant våre venner, i våre idrettsklubber og våre moskeer, overalt hvor vi ferdes. Slik at ingen trenger å være skamløse, men at alle kan bli skamfrie.